• Hei, igjen!

    Det er mildt sagt en god stund siden jeg skrev regelmessig her inne – eller noe sted, for den saks skyld. Jeg var syk en lengre periode, og etter det verste var over, var jeg likevel såpass sliten at jeg ikke orket noe annet enn de vanlige, dagligdagse oppgavene som må gjøres for å leve et ansvarlig voksenliv. Jeg tenkte stadig på å begynne å skrive igjen, men det var et ork. Inntil det plutselig ikke var det.

    Jeg har også savnet samhandling med andre mennesker. Da jeg i våres rundet to år uten Facebook og sosiale medier, begynte jeg å lure på om det ikke snart var på tide å stikke hodet frem og hilse på verden igjen. Skjønt hver gang jeg lurte, dukket det opp enda et nyhetsoppslag om problematiske sider ved Facebook, og det ble derfor til at jeg opprettet en ny profil på Instagram for et par uker siden. Det er sant nok eid av Facebook og er ikke blitt mindre problematisk siden sist, men det er en kamel jeg svelger fordi jeg som en sterkt introvert og sjenert person rett og slett trenger drahjelpen jeg får gjennom en slik plattform til å holde kontakt med andre mennesker.

    Det er en spenning jeg ikke helt blir klok på. Jeg liker å være alene, men blir også ensom alene. Jeg ønsker meg venner, men blir overveldet når noen faktisk tar kontakt med meg. Dette er jo vanlig for personer på autismespekteret, og til en viss grad er det også fellesmenneskelige problemstillinger. Alle kjenner vel på spenningen mellom å trenge andre mennesker samtidig som det å være og leve med andre byr på uunngåelige utfordringer. Jaja, her er jeg nå!

  • En annerledes familiehøytid

    Blir det jul i år også? hører jeg folk spørre. De spør selvsagt ikke om høytiden kommer til å strykes fra kalenderen. Spørsmålet har ikke noe med Jesus å gjøre i det hele tatt.

    Det er nok ikke bildet av Jesus som Guds lam folk har i tankene når de sier at det ikke blir jul uten pinnekjøtt. Man hører det stadig. Riktignok ikke alltid om pinnekjøtt, for andre er det heller svineribbe, risgrøt, eller Grevinnen og hovmesteren på TV lille julaften som ikke kan unnværes. I år trues dessuten julefeiringen av en enda større fiende, nemlig koronarestriksjoner. Ingen av oss vet riktig ennå hvilke regler som vil gjelde når feiringen nærmer seg, om det blir begrensninger på hvor mange som kan samles til selskap, eller om alle de som har tenkt seg hjem til jul får reise.

    Blir det jul i år også? hører jeg folk spørre. De spør selvsagt ikke om høytiden kommer til å strykes fra kalenderen. De spør ikke om Gud plutselig vil ombestemme seg og trekke inkarnasjonen tilbake. Spørsmålet har ikke noe med Jesus å gjøre i det hele tatt, eller «the reason for the season» som de sier i USA. Nei, de spør om vi i år også får det som trengs for å skape den helt avgjørende julestemningen.

  • Siste spalte i Vårt Land

    Fredag hadde jeg min siste spalte på trykk i Vårt Land, da spalteplassen på side 3 skal avvikles om kort tid. Det var ikke akkurat gledelige nyheter, for det har vært utrolig moro å skrive disse spaltene. Jeg har lært mye av å få tilbakemeldinger og korrigeringer fra en redaktør samt det å måtte forholde meg til frister og et fast format. Det var dessuten min første betalte skrivejobb.

    Siste spalte ligger dessverre bak betalingsmur, og jeg kan derfor ikke legge ut teksten her. Den heter «Da Bibelen var kjedelig» og handler om alle årene jeg fant bibellesning såpass kjedelig at jeg sovnet ved ethvert forsøk på å lese den fra perm til perm – før det en dag plutselig snudde.

  • Skapt til fellesskap

    Til tross for at folk kan være ganske kjipe, trenger vi hverandre.

    Det sies gjerne at Gud skapte oss til fellesskap. Jeg sier det ofte selv, og klart jeg tror på det, men det virker ikke alltid innlysende at mennesket er skapt for kjærlighet og samhold når vi samtidig er så ivrige på å stride mot hverandre. Enten man snakker om kjekling i kommentarfelt, bitre familie­feider eller krig mellom nasjoner. Selv når det ikke oppstår direkte konflikter, er det likevel ikke gitt at vi helt finner tonen med hverandre. Og finner vi tonen, kan den fort mistes igjen.

    Kjærlighet kan dekke over mange synder­, men med tanke på hvor slitsomme og irriterende folk kan være, trengs det virkelig overnaturlige mengder av denne kjærligheten for å holde ut i varige relasjoner. Ja, mange av oss nikker samtykkende når vi hører Jean-Paul Sartres ­berømte ord: Helvete er de andre. Helvete er andre­ mennesker. Skjønt er ikke alternativet noe bedre, for uten hverandre blir vi ensomme.