• Mrs. America og konservative skruller

    Jeg følger med på HBO-serien Mrs. America om dagen, og det er med blandede følelser. Serien er på mange måter godt laget, godt produsert og godt spilt, men jeg sitter igjen med følelsen av at konservative kvinner egentlig ikke får lov til å være sympatiske karakterer i vår kultur.

    Nå er det mye jeg er uenig med Phyllis Schlafly i, så dette er ikke et forsvar av henne, selv om jeg egentlig også synes hun var litt tøff. Videre er det alltids slik at filmskapere må dikte litt av hvert når de forteller om historiske hendelser, men de skal dikte for å styrke historien, ikke endre den. For selv om alle kilder og offentlige uttalelser antyder at mannen til Phyllis var svært støttende overfor hennes engasjementer, får vi i serien heller se en helt annen dynamikk i ekteskapet, med seksuelle krenkelser og dominering. Selv om hennes barn sier hun var en ettergivende mor, viser serien henne som bølle overfor sine barn. Selv om kvinnene hun ledet sier hun var en varm dame, får vi heller se en isdronning. Selv om Phyllis’ svigerinne, Eleanor Schlafly, etter alt å dømme var en nokså driftig dame, og familien sier at det var hun som snakket mest i familiesammenkomster, fremstiller serien henne som en kuet dame som lever gjennom brorens familie. I hvilken grad har serieskaperne tenkt på at de med Eleanor har valgt å fremstille en historisk sterk kvinne som stakkarslig?

    De bruker en stor del av serien på å fremstille Phyllis som en usympatisk person, selv om de godt innrømmer at hun var intelligent, men heller ikke det er nok, for mens feministene fremstilles som drevet av idealer og ønsker om et bedre samfunn, går serieskaperne bare ut fra at det samme ikke kan gjelde for konservative kvinner. Phyllis’ engasjement forklares som maktbegjær, og de øvrige husmødrenes engasjement forklares som frykt for det ukjente eller internalisering av patriarkatet. De som da ikke er eksentriske skruller med rifle …

    Dette er liksom alternativene for konservative kvinner.

  • Ja vel, gamlis

    Hvor lenge skal man regnes som så ung at det en mener bør avskrives som ungdommens brennende, men naive iver?

    Selv rundet jeg 35 år i vinter. Til tross for at jeg ofte føler meg som en eldre dame på grunn av mine mange gammelmodige sympatier, er jeg fremdeles ikke gammel, ikke engang middelaldrende. Faktisk tilhører jeg millenniumsgenerasjonen (de født i tidsrommet 1981-1996) og får stadig høre at jeg bare mener det jeg gjør fordi jeg er ung.

  • Lengselen etter det evige hjem

    Det sies at all lengsel dypest sett er lengsel etter Gud. Teologen G. K. Chesterton har sagt at enhver som banker på døren til et bordell, egentlig ser etter Gud. Det er ikke akkurat et scenario jeg har erfaring med, men bildet treffer likevel, for lengsel kjenner jeg.

    Når jeg føler meg overveldet, minner jeg meg selv om hvor jeg befinner meg. Nå er du her, Heidi, sier jeg til meg selv. Nå er du her, hva er neste steg?

    Det gjelder å ta én ting ad gangen, slik at det man står overfor ikke virker fullt så uoverkommelig, for som klisjeen lyder, begynner selv den lengste reise med ett eneste steg. Som regel virker det beroligende, men det kan også føles som en forbannelse om her og nå ikke er stedet jeg ønsker å være.

  • En øvelse i lovprisning

    Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

    Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

  • Om å dømme riktig

    Jesus sier ikke at vi ikke skal dømme, men at vi skal dømme riktig. Det er enklere sagt enn gjort.

    Det kjipe med det ellers vidunderlige juleevangeliet om Gud som elsker sine skapninger så høyt at han steg ned og tok ­bolig iblant oss, er at det var nødvendig for ham å gjøre det.

    Julen forteller oss at vi ikke kan nå ­himmelen på egenhånd, men at Gud måtte komme til oss, sier den amerikanske pastoren Tim Keller. Og det gjelder hver enkelt av oss. Helst vil jeg jo være det syndfrie unntaket som egentlig ikke trenger Guds frelse, fordi jeg er så god og ren av hjerte som det er, og som i stedet kan stå på sidelinjen og heie på Jesus mens han frelser alle de andre som helt åpenbart trenger all den hjelp de kan få. Men akk og ve, det gjelder også meg!