• Skapt til fellesskap

    Til tross for at folk kan være ganske kjipe, trenger vi hverandre.

    Det sies gjerne at Gud skapte oss til fellesskap. Jeg sier det ofte selv, og klart jeg tror på det, men det virker ikke alltid innlysende at mennesket er skapt for kjærlighet og samhold når vi samtidig er så ivrige på å stride mot hverandre. Enten man snakker om kjekling i kommentarfelt, bitre familie­feider eller krig mellom nasjoner. Selv når det ikke oppstår direkte konflikter, er det likevel ikke gitt at vi helt finner tonen med hverandre. Og finner vi tonen, kan den fort mistes igjen.

    Kjærlighet kan dekke over mange synder­, men med tanke på hvor slitsomme og irriterende folk kan være, trengs det virkelig overnaturlige mengder av denne kjærligheten for å holde ut i varige relasjoner. Ja, mange av oss nikker samtykkende når vi hører Jean-Paul Sartres ­berømte ord: Helvete er de andre. Helvete er andre­ mennesker. Skjønt er ikke alternativet noe bedre, for uten hverandre blir vi ensomme.

  • Morna, Facebook!

    Helt siden jeg fikk meg en Facebook-konto for 12 år siden, har jeg lekt med tanken om å slette den igjen. For et par uker siden gjorde jeg det endelig.

    Facebook var en blandet glede. Jeg er introvert og treffer ikke mange mennesker til vanlig, så nettsamfunnet har vært en viktig sosial arena for meg. Jeg har kunnet holde kontakten med familie og gamle kjente, og jeg har truffet nye mennesker jeg setter stor pris på. Særlig viktig har kontakten med andre kristne vært. I årene mens jeg fremdeles lette etter mitt kirkesamfunn, gjorde Facebook det mulig for meg å ha jevnlig kontakt med andre troende, og det gjorde godt. Ikke minst kunne jeg holde meg noenlunde oppdatert på hva som rører seg blant konservative, for vel er vi ofte representert i denne avisen, men det kryr ikke akkurat av oss ellers. Da er det lett å føle seg litt alene.

  • Tro på pauserommet

    Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

    Gud som selvfølge

    En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

    I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

    Alle menneskers lodd

    En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
 religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

    Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
 etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

    Fromhetsposering

    Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

    Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

    Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

     

    Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

     

    Takt og tone

    Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik 
uvesentlighet.

    Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

    Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

    ***

    Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 5. oktober 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.