• Mrs. America og konservative skruller

    Jeg følger med på HBO-serien Mrs. America om dagen, og det er med blandede følelser. Serien er på mange måter godt laget, godt produsert og godt spilt, men jeg sitter igjen med følelsen av at konservative kvinner egentlig ikke får lov til å være sympatiske karakterer i vår kultur.

    Nå er det mye jeg er uenig med Phyllis Schlafly i, så dette er ikke et forsvar av henne, selv om jeg egentlig også synes hun var litt tøff. Videre er det alltids slik at filmskapere må dikte litt av hvert når de forteller om historiske hendelser, men de skal dikte for å styrke historien, ikke endre den. For selv om alle kilder og offentlige uttalelser antyder at mannen til Phyllis var svært støttende overfor hennes engasjementer, får vi i serien heller se en helt annen dynamikk i ekteskapet, med seksuelle krenkelser og dominering. Selv om hennes barn sier hun var en ettergivende mor, viser serien henne som bølle overfor sine barn. Selv om kvinnene hun ledet sier hun var en varm dame, får vi heller se en isdronning. Selv om Phyllis’ svigerinne, Eleanor Schlafly, etter alt å dømme var en nokså driftig dame, og familien sier at det var hun som snakket mest i familiesammenkomster, fremstiller serien henne som en kuet dame som lever gjennom brorens familie. I hvilken grad har serieskaperne tenkt på at de med Eleanor har valgt å fremstille en historisk sterk kvinne som stakkarslig?

    De bruker en stor del av serien på å fremstille Phyllis som en usympatisk person, selv om de godt innrømmer at hun var intelligent, men heller ikke det er nok, for mens feministene fremstilles som drevet av idealer og ønsker om et bedre samfunn, går serieskaperne bare ut fra at det samme ikke kan gjelde for konservative kvinner. Phyllis’ engasjement forklares som maktbegjær, og de øvrige husmødrenes engasjement forklares som frykt for det ukjente eller internalisering av patriarkatet. De som da ikke er eksentriske skruller med rifle …

    Dette er liksom alternativene for konservative kvinner.

  • Bør vi stemme?

    Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, men få stiller spørsmål om hvorvidt kristne bør stemme i det hele tatt.

    Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men ennå har jeg et par dager å gruble på. Jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Forrige valg var enklere. Jeg visste hva jeg skulle stemme på og gjorde det god tid i forveien. 

  • Arbeid til Guds ære

    Hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det ­hviledagen som skal holdes hellig.

    Langt ut i voksen alder trodde jeg at husmorferie er når yrkesaktive damer tar fri fra sin betalte jobb for å ta igjen arbeidet som hoper seg opp hjemme. De tradisjonelle kvinne­oppgavene som må gjøres, men som så lett blir nedprioritert i hverdagen der hun slites mellom jobb og hjem. Riktignok er det ikke lenger bare kvinner som tar seg av disse oppgavene, men hjemme hos meg hadde vi en nokså tradisjonell oppgavefordeling inntil jeg måtte krype til korset og si at det ble for mye.

  • Dårenes tro

    Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

    Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

    Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

    Annerledes og rar

    Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

    I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

    Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet – og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

    Levende ikoner

    Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

    Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

    Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

    Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

    Hellige dårer

    Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden – ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

    For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg – og ble belønnet for det i form av hellighet.

    ***

    Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 30. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.