• Lengselen etter det evige hjem

    Det sies at all lengsel dypest sett er lengsel etter Gud. Teologen G. K. Chesterton har sagt at enhver som banker på døren til et bordell, egentlig ser etter Gud. Det er ikke akkurat et scenario jeg har erfaring med, men bildet treffer likevel, for lengsel kjenner jeg.

    Når jeg føler meg overveldet, minner jeg meg selv om hvor jeg befinner meg. Nå er du her, Heidi, sier jeg til meg selv. Nå er du her, hva er neste steg?

    Det gjelder å ta én ting ad gangen, slik at det man står overfor ikke virker fullt så uoverkommelig, for som klisjeen lyder, begynner selv den lengste reise med ett eneste steg. Som regel virker det beroligende, men det kan også føles som en forbannelse om her og nå ikke er stedet jeg ønsker å være.

  • En øvelse i lovprisning

    Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

    Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

  • Skapt til skjønnhet

    Når mennesket har en gudegitt evne til å skape skjønnhet, er det meg helt uforståelig at vi velger å lage så mye stygt.

    På vei inn til jobb hver morgen kjører livsledsageren og jeg forbi mengder av grå og sorte klosser. Kolosser. Pregløse, firkantede bokser som noen ser ut til å ha sluppet vilkårlig ned i landskapet. Det er kjøpesentre, lagerbygninger, bilverksteder og andre typer forretninger. Noen er boligblokker som minner mer om arkivskap for mennesker enn om hjem, slik jeg en gang hørte Peter Hitchens formulere det. De er både nye og noen tiår gamle, et par er nyoppussede, men fortvilende stygge er de alle sammen, disse firkantene.

  • Skyhøye krav, himmelvid nåde

    Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

    Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.

  • Arbeid til Guds ære

    Hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det ­hviledagen som skal holdes hellig.

    Langt ut i voksen alder trodde jeg at husmorferie er når yrkesaktive damer tar fri fra sin betalte jobb for å ta igjen arbeidet som hoper seg opp hjemme. De tradisjonelle kvinne­oppgavene som må gjøres, men som så lett blir nedprioritert i hverdagen der hun slites mellom jobb og hjem. Riktignok er det ikke lenger bare kvinner som tar seg av disse oppgavene, men hjemme hos meg hadde vi en nokså tradisjonell oppgavefordeling inntil jeg måtte krype til korset og si at det ble for mye.