• Hei, igjen!

    Det er mildt sagt en god stund siden jeg skrev regelmessig her inne – eller noe sted, for den saks skyld. Jeg var syk en lengre periode, og etter det verste var over, var jeg likevel såpass sliten at jeg ikke orket noe annet enn de vanlige, dagligdagse oppgavene som må gjøres for å leve et ansvarlig voksenliv. Jeg tenkte stadig på å begynne å skrive igjen, men det var et ork. Inntil det plutselig ikke var det.

    Jeg har også savnet samhandling med andre mennesker. Da jeg i våres rundet to år uten Facebook og sosiale medier, begynte jeg å lure på om det ikke snart var på tide å stikke hodet frem og hilse på verden igjen. Skjønt hver gang jeg lurte, dukket det opp enda et nyhetsoppslag om problematiske sider ved Facebook, og det ble derfor til at jeg opprettet en ny profil på Instagram for et par uker siden. Det er sant nok eid av Facebook og er ikke blitt mindre problematisk siden sist, men det er en kamel jeg svelger fordi jeg som en sterkt introvert og sjenert person rett og slett trenger drahjelpen jeg får gjennom en slik plattform til å holde kontakt med andre mennesker.

    Det er en spenning jeg ikke helt blir klok på. Jeg liker å være alene, men blir også ensom alene. Jeg ønsker meg venner, men blir overveldet når noen faktisk tar kontakt med meg. Dette er jo vanlig for personer på autismespekteret, og til en viss grad er det også fellesmenneskelige problemstillinger. Alle kjenner vel på spenningen mellom å trenge andre mennesker samtidig som det å være og leve med andre byr på uunngåelige utfordringer. Jaja, her er jeg nå!

  • Om sletting av Facebook

    Etter at jeg slettet Facebook-kontoen min og siden skrev en spalte om det, har jeg hørt fra flere som sier de kunne tenke seg å gjøre det samme, men de får seg bare ikke til å gjøre det. Jeg kjenner meg igjen i det, og det tok altså 12 år med en gnagende uro før jeg endelig slettet kontoen.

    Jeg måtte rett og slett bli tilstrekkelig lei før sletting ble et alternativ for meg. Likevel, selv om jeg altså hadde fått nok, var jeg nervøs og småskjelven da jeg endelig skjønte hva jeg måtte gjøre. Noen tar avgjørelsen, logger seg på og bryter tvert helt uten videre, men for meg føltes det tryggere å forberede meg litt først. Jeg gjorde forresten noenlunde det samme på Instagram. 

  • Morna, Facebook!

    Helt siden jeg fikk meg en Facebook-konto for 12 år siden, har jeg lekt med tanken om å slette den igjen. For et par uker siden gjorde jeg det endelig.

    Facebook var en blandet glede. Jeg er introvert og treffer ikke mange mennesker til vanlig, så nettsamfunnet har vært en viktig sosial arena for meg. Jeg har kunnet holde kontakten med familie og gamle kjente, og jeg har truffet nye mennesker jeg setter stor pris på. Særlig viktig har kontakten med andre kristne vært. I årene mens jeg fremdeles lette etter mitt kirkesamfunn, gjorde Facebook det mulig for meg å ha jevnlig kontakt med andre troende, og det gjorde godt. Ikke minst kunne jeg holde meg noenlunde oppdatert på hva som rører seg blant konservative, for vel er vi ofte representert i denne avisen, men det kryr ikke akkurat av oss ellers. Da er det lett å føle seg litt alene.