• Hei, igjen!

    Det er mildt sagt en god stund siden jeg skrev regelmessig her inne – eller noe sted, for den saks skyld. Jeg var syk en lengre periode, og etter det verste var over, var jeg likevel såpass sliten at jeg ikke orket noe annet enn de vanlige, dagligdagse oppgavene som må gjøres for å leve et ansvarlig voksenliv. Jeg tenkte stadig på å begynne å skrive igjen, men det var et ork. Inntil det plutselig ikke var det.

    Jeg har også savnet samhandling med andre mennesker. Da jeg i våres rundet to år uten Facebook og sosiale medier, begynte jeg å lure på om det ikke snart var på tide å stikke hodet frem og hilse på verden igjen. Skjønt hver gang jeg lurte, dukket det opp enda et nyhetsoppslag om problematiske sider ved Facebook, og det ble derfor til at jeg opprettet en ny profil på Instagram for et par uker siden. Det er sant nok eid av Facebook og er ikke blitt mindre problematisk siden sist, men det er en kamel jeg svelger fordi jeg som en sterkt introvert og sjenert person rett og slett trenger drahjelpen jeg får gjennom en slik plattform til å holde kontakt med andre mennesker.

    Det er en spenning jeg ikke helt blir klok på. Jeg liker å være alene, men blir også ensom alene. Jeg ønsker meg venner, men blir overveldet når noen faktisk tar kontakt med meg. Dette er jo vanlig for personer på autismespekteret, og til en viss grad er det også fellesmenneskelige problemstillinger. Alle kjenner vel på spenningen mellom å trenge andre mennesker samtidig som det å være og leve med andre byr på uunngåelige utfordringer. Jaja, her er jeg nå!

  • Velmente krenkelser

    Det virker å være en forventning om at den jevne borger skal ha oversikt over de ømme punktene til en stadig lengre liste av grupper. Jeg etterlyser mer nåde.

    Den siste måneden er det av forståelige grunner dukket opp en rekke artikler om hva hvite bør unngå å si til mennesker med en mørk hudfarge. Artiklene handler om hvilke ord man bør bruke og om spørsmål de stadig blir stilt som enten sårer eller irriterer. Jeg leser disse artiklene med et visst nivå av uro, for her kan jeg plutselig møte meg selv i døren.

  • En øvelse i lovprisning

    Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

    Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.