Tro og disippelskap

Om å dømme riktig

Jesus sier ikke at vi ikke skal dømme, men at vi skal dømme riktig. Det er enklere sagt enn gjort.

Det kjipe med det ellers vidunderlige juleevangeliet om Gud som elsker sine skapninger så høyt at han steg ned og tok ­bolig iblant oss, er at det var nødvendig for ham å gjøre det.

Julen forteller oss at vi ikke kan nå ­himmelen på egenhånd, men at Gud måtte komme til oss, sier den amerikanske pastoren Tim Keller. Og det gjelder hver enkelt av oss. Helst vil jeg jo være det syndfrie unntaket som egentlig ikke trenger Guds frelse, fordi jeg er så god og ren av hjerte som det er, og som i stedet kan stå på sidelinjen og heie på Jesus mens han frelser alle de andre som helt åpenbart trenger all den hjelp de kan få. Men akk og ve, det gjelder også meg!

DømmesykeI opptrappingen til ­advent fikk jeg på hjertet å be om å bli utfordret på et område der jeg trenger det. Her er det altså mangt å velge blant, men det gikk ikke mange sekundene før jeg kom på at det er dømmesyken som tynger meg mest. Nå forteller jeg dette noe nølende, for ingen har vel lyst til å kringkaste sine dårligste sider, og det er dessuten en fare for at jeg her og nå befester en vanlig fordom mot konservative kristne. Den som sier at vi sikkert hadde tatt helt andre ­teologiske standpunkter, hadde vi bare vurdert spørsmålene med større kjærlighet og velvilje overfor andre mennesker. Det kan alltids hende, for jeg vet ikke det jeg ikke vet, men skulle jeg hatt som utgangspunkt at mine svakheter gjør meg ute av stand til å tolke virkeligheten både kjærlig og sannferdig, kunne jeg ikke ment noe om rett og galt overhodet. Og slik kan ingen av oss leve.

Når jeg da ber om å utfordres på min dømmesyke, dreier det seg om noe ­annet, nemlig tendensen jeg har til å legge merke til feil, for ikke å si lete etter feil, både hos andre og meg selv, og så henge meg opp i dem og la dem overskygge alt det gode jeg der og da heller kunne rettet oppmerksomheten mot.

Bjelker og fliserProblemet med dømmesyken er ikke nødvendigvis dommen i seg selv, men at den leder oppmerksomheten i feil retning. Jesus sier faktisk ikke at vi ikke skal dømme, men han sier vi skal dømme riktig. Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror, sier han (Matt 7,5).

Jeg hadde sikkert hørt dette lest hundrevis av ganger før jeg virkelig så for meg scenen med de to brødrene i ånden. Den ene med sagflis på øyet – og uten noe sånt som et lite lommespeil så han kan ordne opp i problemet selv. Klart det er vondt, og etter en stund ser det nok ikke spesielt lekkert ut heller. Kanskje har det rukket å bli så vondt at han i ren desperasjon ville latt hvem som helst få pelle ham på øyet i håp om å få ut årsaken til smerten, men jeg innbiller meg at han har tillit til at ­akkurat broren vil være så varsom som mulig når han tvinger det betente øyet åpent for å rense det.

Omsorgen vist her danner litt av en kontrast til mobben som står klar for å steine kvinnen grepet i ekteskapsbrudd, før Jesus griper inn og ber den som er uten synd kaste den første steinen (Joh 8,7). Disse mennene som neppe så kvinnen gjøre det hun gjorde mens de selv var i tempelet for å be, for å si det slik. De skjønner at Jesus har luktet lunten, og trekker seg tilbake.

Selvrettferdighet

Budskapet er ikke at det ikke finnes rett og galt, eller at vi ikke skal bry oss med hverandre, men at det er en rett og gal måte å dømme på. Unektelig hadde det vært enklere om det var enten – eller og alternativene våre enten var å være snill og se gjennom fingrene på alt, eller å være slem og behandle etikk som en runde med paintball der man fritt kan plaffe ned alle som kommer innenfor synsfeltet.

Julen forteller oss at Gud elsker oss, men også at vi trenger all den nåde vi kan få. Gud åpenbarte seg i en person som både var uendelig mild og tidvis ubehagelig streng i møte med andre mennesker. Det er et utfordrende forbilde som ikke alltid er så lett å overføre til nåtidige situasjoner. Det eneste jeg vet, er at selvrettferdighet ikke kler noen, uansett hvor vi befinner oss på det teologiske spekteret.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 6. desember.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.