• Skapt til fellesskap

    Til tross for at folk kan være ganske kjipe, trenger vi hverandre.

    Det sies gjerne at Gud skapte oss til fellesskap. Jeg sier det ofte selv, og klart jeg tror på det, men det virker ikke alltid innlysende at mennesket er skapt for kjærlighet og samhold når vi samtidig er så ivrige på å stride mot hverandre. Enten man snakker om kjekling i kommentarfelt, bitre familie­feider eller krig mellom nasjoner. Selv når det ikke oppstår direkte konflikter, er det likevel ikke gitt at vi helt finner tonen med hverandre. Og finner vi tonen, kan den fort mistes igjen.

    Kjærlighet kan dekke over mange synder­, men med tanke på hvor slitsomme og irriterende folk kan være, trengs det virkelig overnaturlige mengder av denne kjærligheten for å holde ut i varige relasjoner. Ja, mange av oss nikker samtykkende når vi hører Jean-Paul Sartres ­berømte ord: Helvete er de andre. Helvete er andre­ mennesker. Skjønt er ikke alternativet noe bedre, for uten hverandre blir vi ensomme.

  • Velmente krenkelser

    Det virker å være en forventning om at den jevne borger skal ha oversikt over de ømme punktene til en stadig lengre liste av grupper. Jeg etterlyser mer nåde.

    Den siste måneden er det av forståelige grunner dukket opp en rekke artikler om hva hvite bør unngå å si til mennesker med en mørk hudfarge. Artiklene handler om hvilke ord man bør bruke og om spørsmål de stadig blir stilt som enten sårer eller irriterer. Jeg leser disse artiklene med et visst nivå av uro, for her kan jeg plutselig møte meg selv i døren.

  • Om sletting av Facebook

    Etter at jeg slettet Facebook-kontoen min og siden skrev en spalte om det, har jeg hørt fra flere som sier de kunne tenke seg å gjøre det samme, men de får seg bare ikke til å gjøre det. Jeg kjenner meg igjen i det, og det tok altså 12 år med en gnagende uro før jeg endelig slettet kontoen.

    Jeg måtte rett og slett bli tilstrekkelig lei før sletting ble et alternativ for meg. Likevel, selv om jeg altså hadde fått nok, var jeg nervøs og småskjelven da jeg endelig skjønte hva jeg måtte gjøre. Noen tar avgjørelsen, logger seg på og bryter tvert helt uten videre, men for meg føltes det tryggere å forberede meg litt først. Jeg gjorde forresten noenlunde det samme på Instagram. 

  • Morna, Facebook!

    Helt siden jeg fikk meg en Facebook-konto for 12 år siden, har jeg lekt med tanken om å slette den igjen. For et par uker siden gjorde jeg det endelig.

    Facebook var en blandet glede. Jeg er introvert og treffer ikke mange mennesker til vanlig, så nettsamfunnet har vært en viktig sosial arena for meg. Jeg har kunnet holde kontakten med familie og gamle kjente, og jeg har truffet nye mennesker jeg setter stor pris på. Særlig viktig har kontakten med andre kristne vært. I årene mens jeg fremdeles lette etter mitt kirkesamfunn, gjorde Facebook det mulig for meg å ha jevnlig kontakt med andre troende, og det gjorde godt. Ikke minst kunne jeg holde meg noenlunde oppdatert på hva som rører seg blant konservative, for vel er vi ofte representert i denne avisen, men det kryr ikke akkurat av oss ellers. Da er det lett å føle seg litt alene.

  • Mrs. America og konservative skruller

    Jeg følger med på HBO-serien Mrs. America om dagen, og det er med blandede følelser. Serien er på mange måter godt laget, godt produsert og godt spilt, men jeg sitter igjen med følelsen av at konservative kvinner egentlig ikke får lov til å være sympatiske karakterer i vår kultur.

    Nå er det mye jeg er uenig med Phyllis Schlafly i, så dette er ikke et forsvar av henne, selv om jeg egentlig også synes hun var litt tøff. Videre er det alltids slik at filmskapere må dikte litt av hvert når de forteller om historiske hendelser, men de skal dikte for å styrke historien, ikke endre den. For selv om alle kilder og offentlige uttalelser antyder at mannen til Phyllis var svært støttende overfor hennes engasjementer, får vi i serien heller se en helt annen dynamikk i ekteskapet, med seksuelle krenkelser og dominering. Selv om hennes barn sier hun var en ettergivende mor, viser serien henne som bølle overfor sine barn. Selv om kvinnene hun ledet sier hun var en varm dame, får vi heller se en isdronning. Selv om Phyllis’ svigerinne, Eleanor Schlafly, etter alt å dømme var en nokså driftig dame, og familien sier at det var hun som snakket mest i familiesammenkomster, fremstiller serien henne som en kuet dame som lever gjennom brorens familie. I hvilken grad har serieskaperne tenkt på at de med Eleanor har valgt å fremstille en historisk sterk kvinne som stakkarslig?

    De bruker en stor del av serien på å fremstille Phyllis som en usympatisk person, selv om de godt innrømmer at hun var intelligent, men heller ikke det er nok, for mens feministene fremstilles som drevet av idealer og ønsker om et bedre samfunn, går serieskaperne bare ut fra at det samme ikke kan gjelde for konservative kvinner. Phyllis’ engasjement forklares som maktbegjær, og de øvrige husmødrenes engasjement forklares som frykt for det ukjente eller internalisering av patriarkatet. De som da ikke er eksentriske skruller med rifle …

    Dette er liksom alternativene for konservative kvinner.