• En øvelse i lovprisning

    Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

    Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

  • Om å dømme riktig

    Jesus sier ikke at vi ikke skal dømme, men at vi skal dømme riktig. Det er enklere sagt enn gjort.

    Det kjipe med det ellers vidunderlige juleevangeliet om Gud som elsker sine skapninger så høyt at han steg ned og tok ­bolig iblant oss, er at det var nødvendig for ham å gjøre det.

    Julen forteller oss at vi ikke kan nå ­himmelen på egenhånd, men at Gud måtte komme til oss, sier den amerikanske pastoren Tim Keller. Og det gjelder hver enkelt av oss. Helst vil jeg jo være det syndfrie unntaket som egentlig ikke trenger Guds frelse, fordi jeg er så god og ren av hjerte som det er, og som i stedet kan stå på sidelinjen og heie på Jesus mens han frelser alle de andre som helt åpenbart trenger all den hjelp de kan få. Men akk og ve, det gjelder også meg!

  • Skyhøye krav, himmelvid nåde

    Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

    Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.

  • Husk, du skal dø

    Jeg tror skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig.

    Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

  • Ønsket om å glede Gud

    Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

    Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

    Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang til.

    Tilgi meg

    Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

    Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

    Guds skuffelse

    Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

    Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

    Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

    Vennskap

    Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

    Led meg

    Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre – derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar vi alle til å forme verden for hvert øyeblikk.

    Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

    ***

    Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 25. januar 2019 og ligger også ute på Verdidebatt.