Om å vente ved telefonen

Noe av det verste jeg hører, er “jeg ringer i løpet av dagen”, for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig – det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke så beskjedne.

Adventus Domini

Jeg har nettopp tittet på mitt forrige innlegg, der jeg skriver om tomme gester og symboler, og det slår meg plutselig som relevant nå i dag, første søndag i advent. I motsetning til hva TV-reklamer og diverse ukebladsreportasjer kan gi inntrykk av, er advent i kirkelig sammenheng en nokså alvorspreget tid. Ja, det er også en håpets tid, men det vi jo håper på, maner frem et visst alvor. Advent betyr nemlig “komme” eller “ankomst”, og ankomsten vi venter på, er Herrens: Adventus Domini.

Adventsstaken fylles med lilla lys, og mange finner også frem lilla servietter og annen lilla pynt i disse dager. Jeg har alltid opplevd det som koselig, og jeg ble derfor temmelig overrasket den gang jeg forstod at lilla er botsfargen. Er det ikke merkelig at denne fargen som symboliserer og oppmuntrer til bot og selvransakelse, nå bare er nok en måte å skape kos og stemning på? Og er det ikke merkelig at det som en gang var en tid for faste, er blitt julebordsesong? Ikke at kos og pynt er negativt i seg selv, men det er likevel et tankekors at advent som høytid hules ut slik. Det er som om vi ikke utstår å vente; som om vi ikke utstår de høytidene som krever noe tilbake.