Bør vi stemme?

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, men få stiller spørsmål om hvorvidt kristne bør stemme i det hele tatt.

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men ennå har jeg et par dager å gruble på. Jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Forrige valg var enklere. Jeg visste hva jeg skulle stemme på og gjorde det god tid i forveien. 

Valg av parti

Fortsatt vet jeg hvilket parti jeg holder mest med. I grunnen er det ikke så vanskelig å velge, for prinsippet om at jeg ikke kan stemme på partier som støtter opp om selvbestemt abort, begrenser alternativene ganske kraftig. Skjønt er det mange saker som engasjerer meg, og dette ene partiet forvalter ikke alle mine hjertesaker på en like god måte, men alle menneskers rett til liv er et prinsipp jeg ikke kan vike fra. Uten det vil resten rakne. 

På et vis mener jeg dette er et prinsipp alle kristne burde ha, men jeg anerkjenner at samvittighetsfulle brødre og søstre i troen kan prioritere annerledes. De kan for eksempel mene at klimatrusselen er så stor at menneskeheten mister livsgrunnlaget om vi ikke setter alle kluter til og gjør mer enn hva det gule partiet foreslår.  

Kristne stemmer

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, og noen er mer ivrige enn andre på å knytte Jesus til bestemte partier, men få stiller spørsmål om hvorvidt vi som kristne bør stemme i det hele tatt. Det finnes mindre grupper som Jehovas vitner hvor medlemmer som stemmer ved politiske valg straffes med eksklusjon. Slikt vekker sterke reaksjoner fra samfunnet for øvrig.

Imidlertid vet jeg ikke hvor mange som fortsatt mener det er en borgerplikt å stemme, all den tid bare 60,2 % av de stemmeberettigede stemte ved forrige kommunevalg ifølge SSB. I min egen aldersgruppe (25-44 år) var det bare 51,5 % som stemte. Dog tviler jeg på at den halvparten som holdt seg hjemme gjorde det av teologiske grunner. 

Dårlige mennesker

Patrik Hagman, som forsker på politisk teologi og har skrevet den fremragende lille boken Om kristen motstand, mener kristne bør holde seg unna partipolitikk fordi vi rett og slett risikerer å bli dårlige mennesker av det. Han påstår det politiske system belønner uærlighet og egenskaper vi helst bør begrense, slik som personlige ambisjoner om makt. I valgkampen blir det viktigere å stille eget parti i et fordelaktig lys enn å være ærlig. 

Selvsagt er der unntak, og Hagman tror ikke lokalpolitikken byr på like store farer, særlig på mindre steder. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å demonisere en meningsmotstander man risikerer å støte på i lokalbutikken dagen etter. Like fullt mener han at kristne heller bør engasjere seg i samfunnet på andre måter.

Det handler altså ikke om å melde seg ut av verden, men om å bygge det gode samfunn nedenfra, for et samfunn blir ikke bedre enn dets borgere, og målet med kristen motstand er derfor å bli et menneske som ikke er i stand til å fungere i et destruktivt og ødeleggende samfunn. Helliggjørelse, rett og slett.

Striden i KrF

Det er flere år siden første gang jeg leste Hagmans bok. Den gjorde inntrykk på meg, men jeg fortsatte likevel å stemme ved politiske valg. Så kom den store striden om veivalget i KrF i fjor høst. Konflikten skuffet meg. Den gnagde på meg og fikk meg til å føle at de jeg hadde gitt min støtte til ikke er dugget bedre enn resten. Ja, ikke er de verre heller, for vi er en fallen gjeng, vi mennesker. Problemet var det jeg husket å ha lest hos Hagman: Partipolitikk bringer ut det verste i oss. Den gjør oss til dårligere mennesker. 

Misforstå meg rett, jeg kjenner flere politikere, og ingen av dem stikker seg ufordelaktig ut som personer. De fleste jeg snakker politikk med, stemmer ved valg. Jeg er absolutt ingen motstander av demokrati som styreform, jeg tror ikke konflikt er til å unngå i en fallen verden, og jeg tror i hvert fall ikke på revolusjon. Men vi befinner oss heller ikke ved historiens ende, og naiv som jeg er, spør jeg derfor: Kunne vi ikke gjort dette her litt annerledes?

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 6. september.

Arbeid til Guds ære

Hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det ­hviledagen som skal holdes hellig.

Langt ut i voksen alder trodde jeg at husmorferie er når yrkesaktive damer tar fri fra sin betalte jobb for å ta igjen arbeidet som hoper seg opp hjemme. De tradisjonelle kvinne­oppgavene som må gjøres, men som så lett blir nedprioritert i hverdagen der hun slites mellom jobb og hjem. Riktignok er det ikke lenger bare kvinner som tar seg av disse oppgavene, men hjemme hos meg hadde vi en nokså tradisjonell oppgavefordeling inntil jeg måtte krype til korset og si at det ble for mye.

Siden forstod jeg at husmorferie er noe helt annet enn hva jeg trodde det var, men jeg føler unektelig fortsatt på behovet for noe slikt.

Arbeid uten ende

Sikkert i likhet med mange andre innledet livsledsageren og jeg årets sommerferie med beising av huset og sjauing i hagen. Jeg tok ansvar for hagen og det som føltes som endeløs luking. Ikke bare hadde det vokst noe voldsomt siden sist jeg gjorde hagearbeid, men ugresset vokste frem fra alle mulige plasser også mellom hver økt disse første dagene av ferien.

Jeg ble motløs og lurte på om jeg noen gang kom til å bli ferdig. Slik jeg også spør meg selv om de hurtig f­ormerende ­hybelkaninene på gulvet­, brødsmulene på kjøkkenbenken og det hvite belegget som før man vet ordet av det har dekket dusjkabinettet nok en gang. Og en ­glovarm julidag ute på huk i blomster­bedet, da jeg var svett, sliten og nokså mis­fornøyd med dagens feriemål, ble det levende klart for meg hvorfor ugress er en ­vanlig metafor for synd. For ­ugresset i ­hagen er som syndene jeg heller aldri ­synes å bli kvitt. Tilbøyelighetene jeg ­stadig må nappe ut uten at det egentlig synes å ­tynnes i ­rekkene, så jeg bare må fortsette ­nappingen. Bort, bort, bort – og så er det der igjen. Ugresset, støvet og ­synden. Menneskelivet er et liv i arbeid uten ende, arbeid for både kropp og sjel.

Sisyfosarbeid

Tankene gikk til ­Sisyfos, den greske antihelten som ble dømt av ­gudene til å trille en stein opp et berg, bare for å oppleve at steinen triller ned igjen når han har nådd toppen, så den må trilles opp igjen og opp igjen. Men selv om jeg satt der ute på huk full av selvmed­lidenhet, er jeg ingen Sisyfos, for vel er det endeløst, men det er langt fra meningsløst å ta vare på hjemmet sitt. Tvert om vil jeg påstå at alle de oppgavene som skaper et hjem, er noe av det viktigste vi gjør.

I motsetning til myten om Sisyfos er ikke arbeid en straff i den kristne tradisjonen. Riktignok kan det brukes slik, for alt godt kan perverteres, men vi leser i ­Bibelen at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og han skapte oss til arbeid som forvaltere i hagen selv før syndefallet fant sted. Slik får mennesket del i hans skapergjerning. I grunnen får hele skaperverket bli med på dugnaden. «Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis», blir vi fortalt i Salomos ordspråk (6,6).

Paulus hadde heller ikke mye til overs for latsabber, og fortsatte som telt­maker selv når han strengt tatt ikke hadde ­behøvd det, men faktisk kunne valgt å forsørges av menighetene. Han skrev ­bestemt til tessalonikerne at man ikke får spise om en ikke også vil arbeide. Og i brevet til kolosserne ba han om at alt arbeid skal gjøres helhjertet i tjeneste for Jesus Kristus.

I et slikt perspektiv handler det ­altså ikke så mye om å finne seg et såkalt ­meningsfylt arbeid, som det handler om å gi mening til det arbeidet som allerede må gjøres. Med andre ord er ærlig arbeid godt arbeid.

Bullshit-jobber

Så kan vi undres på hva Paulus ville sagt om fenomenet bullshit-jobber. Hvilke vittigheter kunne Salomo servert om en politikk der arbeidslinjen står så sterkt at de fleste av oss jobber langt mer enn vi må, med oppgaver som ikke alle alltid er like viktige, for å opprettholde kjøpekraften i en forbrukskultur som raserer skaperverket?

For hvor enn høyt arbeid verdsettes gjennom Bibelen, er det hviledagen som skal holdes hellig.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 9. august og ligger også ute på Verdidebatt.

Husk, du skal dø

Jeg tror skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig.

Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

Vonde på avstand

Forventningene til livet stiger, og vi fortsetter å ta mer og mer for gitt. Sjenerøse velferdsordninger, matsikkerhet og medisinske fremskritt holder det vonde på avstand. Visst får vi daglig servert historier om vold, død og annen elendighet fra avisene, men den generelle opplevelsen av trygghet er likevel høy i Norge.

Og godt er det, må jeg skyte inn, men det har også sine skyggesider. Vi kan risikere å bli utakknemlige, og jo mer vi forventer fra samfunnet og livet generelt, desto lettere er det å bli nedbrutt, for gleden over det man har, må stadig konkurrere med sorgen over det som mangler.

«Se bak deg, husk du er bare et menneske. Husk at du skal dø», ble det hvisket i øret til romerske hærførere når de vendte tilbake for å feire sine triumfer. Denne festbremsen av en påminnelse er fortsatt ikke gått ut på dato, for egentlig vet vi jo alle at vi en gang skal dø, men bevisstheten rundt det, og at det attpåtil kan skje når som helst, virker ikke å være spesielt høy i vår del av verden. Mitt inntrykk er at de fleste tar et langt liv for gitt.

Kan hende

Det viser seg blant annet i hvordan folk snakker. Mange bruker ordet når der jeg ville sagt om. Når vi blir pensjonister, sier de. Når du blir like gammel som jeg. Sant nok lever vi lenger enn aldri før, men det finnes likevel ingen garantier. Ingen av oss kan vite med sikkerhet om vi fortsatt er her neste uke. Kanskje havner jeg i en ulykke i morgen og dør på flekken. Kanskje rammes jeg av en sykdom som ikke tar knekken på meg umiddelbart, men likevel ikke lar meg oppleve noen form for alderdom. Det kan hende.

Riktignok skal man huske på mer enn bare egen dødelighet, for like gjerne kan det hende en får leve riktig lenge. Man får ta høyde for det også og leve på en måte som er bærekraftig over tid, både for egen del og etterkommernes. Være trofast mot kjæresten, ta utdannelse, unngå forbruksgjeld, få i seg noen grønnsaker og la flyskammen få praktiske konsekvenser. Den typen ting. Men det gjelder å finne balansen, og det er nettopp den jeg påstår vi ikke har funnet i vår kultur. Eller rettere sagt, vi har glemt den.

Om Gud vil

Igjen går tankene til språket og hvordan vi snakker om fremtiden. Det er sjelden jeg hører det nå lenger, og i de tilfellene kommer det utelukkende fra enten muslimske venner eller noen av den eldre garde, nemlig forbeholdet «om Gud vil». Den lille attpåklatten som formidler håp, men ingen visshet. Forbeholdet som lar oss snakke om fremtiden, legge planer og drømme, men uten å glemme at det faktisk ikke finnes noen garantier. Det er til syvende og sist ikke vi som bestemmer.

Jeg erfarer livet som grunnleggende uforutsigbart. Dessverre, får jeg nesten si, for jeg trives med struktur og orden og blir helt svett når jeg for eksempel skal samarbeide med fleksible og avslappede mennesker som stadig sier vi får ta det som det kommer. Presterer de i tillegg å fortelle meg at de stikker innom en gang i løpet av dagen, fremfor å gi meg et konkret klokkeslett, er jeg nær ved å hyperventilere. Da trenger jeg ingen påminnelse om at jeg en gang skal dø, for kaoskreftene virker allerede farlig nær.

Jeg overdriver selvfølgelig, men det er altså ikke slik at jeg tar lett på budskapet om at vi bør avfinne oss med dette uforutsigbare livet uten garantier. Jeg tror bare skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig. Når vi husker at vi skal dø.

***

Dette innlegget ble første trykket i Vårt Land 29. juli og ligger også ute på Verdidebatt.

Slik Gud ser meg

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var den gang jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg.

Jeg må smile litt av Paulus når han skal fortelle mennene i Efesus hvordan de skal elske sin kone og han sier de skal elske henne som de elsker seg selv, fordi ingen noen gang har hatet sin egen kropp. Jeg stopper opp og vrir ansiktet i en grimase av uforstand, men han skriver faktisk det, og fortsetter: «Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 4,28-29). Vel, spol nå frem to tusen år til vår tid der kvinner – og selvsagt også menn – opplever sult som en fiende og får dårlig samvittighet når vi spiser for å stille den. I dag er det ganske mange som hater sin egen kropp.

Et liv som slanker

Jeg tenker på all den tiden jeg har brukt gjennom livet på å bekymre meg for vekten min, en vekt som hele tiden har vært over idealet. I dag er jeg ikke på mitt tyngste, men jeg er større enn da jeg i tenårene slanket meg for første gang. Det første av utallige forsøk siden.

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var da jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg, for den var helt fin som den var, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt andre kvinner si akkurat det samme om seg selv. Lærdommen her er åpenbar: Det er på tide å slutte fred med kroppen min slik den er akkurat nå.

Djevelsk overvekt

Som alltid når jeg skal lære eller utforske noe nytt, leter jeg frem bøker om temaet, men det var sannelig ikke lett å finne veiledning i det å bli venn med egen kropp fra et kristent perspektiv. Fra buddhistisk hold er det massevis, der noen bøker er eksplisitt religiøse, mens andre seiler på den mer nedtonede mindfulnessbølgen. Det utgis også rikelig med slike bøker fra et sekulært perspektiv, og da med varierende grad av identitetspolitikk og banning. Dessuten er det flust med alternativer for kristne som vil kombinere den daglige andakten med slanking. Hva med God’s Weight Loss Secret eller The Jesus Diet?

Her kan man lett få inntrykk av at kroppsfett er av djevelen og at den eneste kroppsfasongen som i sannhet ærer Gud, er den slanke. En større kropp vitner om synd – om dødssyndene fråtseri og latskap – og om svikt i forvalteransvaret, for en vel ivaretatt kropp skal da også være en slank kropp?

Overvekt er blitt både en religiøs og sekulær synd. Jeg får derfor legge godviljen til og tro at folk mener de er til hjelp når de forteller meg at jeg er tjukk. Men jeg er altså klar over det allerede. Hadde noen stukket av med brillene mine, ville jeg likevel hørt lyden av lår som gnisser mot hverandre når jeg går.

Min synd, min skam

Jeg kan gå med på én ting. Min gjennomgående synd er forsøket på å finne trøst og sann hvile andre steder enn hos Gud, og det vitner kroppen min om. Den er ærlig slik. Det er ganger der det føles som om en Snickers kan fylle tomrommet i hjertet raskere enn Gud. Og skammen over å spise den første, gjør terskelen lavere for å spise den neste.

Skam kan være nyttig, og min har vært trofast i påminnelsene om at forsøket på å spise bort følelsene mine ikke har vært av det gode, men heller ikke var løsningen skammen drev meg mot god. Jakten på en smalere kropp ble bare nok en avgud, og selvforakten skapte en større avstand mellom meg og Gud enn det all verdens sjokolader kan gjøre. Ironisk nok har jeg gått litt ned i vekt etter at jeg nedla et personlig forbud mot slanking og matregler, men det får være som det er.

Slik Gud ser meg

Dette er ikke et budskap om at alt er like greit og at Gud ikke bryr seg om hva vi gjør med kroppen vår eller hvor vi søker tilfredsstillelse. Jeg skal ikke hylle usunnhet eller fremme overvekt som ideal, og jeg fremsetter på ingen måte et krav om at alle nå må begjære min brede bak. Nei, jeg bare øver meg på å være litt greiere med meg selv. Jeg øver meg på å se det som Gud ser når han ser på meg.

Guds favn er bred nok til å nå rundt enhver.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 7. juni og ligger også ute på Verdidebatt.

Gjennom Golgata til Paradis

Glem valentinsdagen, det er påsken som er årets store kjærlighetshøytid.

Det er langfredag, og vi følger Jesus langs korsveien. Jeg ser ham henge på korset og prøver å ta innover meg to tanker som hver for seg fremstår som like skremmende, nemlig at dette offeret både er en kjærlighetens gave til meg samt et kall til etterfølgelse.

Jesus vår brudgom

Vi mennesker prøver å få grep om det ubegripelige og beskriver Guds kjærlighet gjennom de relasjonene vi kjenner til i den skapte verden. Gud som konge, far eller venn. Jesus som bror eller til og med brudgom. Skal jeg være ærlig, har jeg ikke helt klart å omfavne brudemystikken. Når korset omtales som en brudeseng, eller når Høysangen leses som allegori, blir det litt mye for meg. Det er kategorier jeg helst holder adskilt! Samtidig følger jeg dem som mener at den erotiske kjærligheten kanskje er det beste bildet vi har på menneskets lengsel etter Gud. Og omvendt, ikke minst, er Guds kjærlighet overfor oss den beste veileder i våre relasjoner med andre mennesker.

Når Paulus i Efeserbrevet skal veilede ektefeller, sier han nettopp at mannen skal elske sin kone slik Jesus elsker kirken (Ef 5,25), og Jesus elsker kirken hele veien til Golgata. I vår kultur synes selv turen opp kirkegulvet i overkant lang. Skjønt det holdes fortsatt bryllup, men jeg registrerer at vekten heller ligger på feiring av kjærligheten enn inngåelse av løfter. Forelskelse er sant nok vidunderlig, men hvor mange flere bilder av par i full brudestas på Trolltunga trenger vi egentlig å se?

Behovet for forbilder

Jeg trenger heller flere forbilder i utholdende kjærlighet. Jeg vil ha virkelige eksempler på hvordan man kan leve med motsetninger og de problemene som gjennom et livslangt samliv aldri lar seg løse. Jeg vil se oppgjør med myten om kompatibilitet, den som når forholdet blir strevsomt sier at man bare ikke passer sammen – på tide med en ny kandidat!

Hva om vi heller fikk flere stemmer som Mor Teresa som sa at kjærlighet skal gjøre vondt? Eller G. K. Chesterton som sa at formålet med ekteskap er å kjempe seg gjennom og overleve det øyeblikket der man skjønner at en ikke er kompatible? Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som har lovet seg til hverandre, kunne holde det løftet og holde sammen.

Lidelsesveien

Nå er det ikke et poeng å forherliggjøre eller søke lidelsen for sin egen del, og ta ikke mine ord som en bagatellisering av vold eller gjentagende svik i parforhold! Noen typer lidelse skal man ikke måtte tåle, men selv uten den lidelsen vi kan betegne som urettmessig, rommer livet likevel et mangfold av smerte som ikke kan unngås.

Riktignok kan man forsøke å unngå det vonde, men jeg tar parti med Paul Tillich som sa at den som ønsker seg et bedre liv og en Kristus uten den korsfestede, ikke forstår mysteriet om Gud og menneskeheten. For den kristne fortellingen er annerledes. Vår frelser satt i Getsemane og ba en fortvilet bønn om å få slippe, før han dagen etter likevel tok lidelsesveien – for oss.

Det er litt av en kontrast til vår kultur, hvor avisene – dog ikke akkurat denne, takk og lov! – stadig vekk har forbrukerstoff om hvordan man kan sikre seg selv økonomisk ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Jeg er dessuten blitt overrasket de siste årene over hvor ofte jeg har støtt på holdninger om at kjærester ikke skal belemre hverandre med personlige problemer. For er ikke nettopp det litt av poenget med samliv, at man skal bry og bry seg om hverandre? Det skulle være en glede å bære den andres byrder, tenker jeg.

Paradis

Historien ender ikke ved Golgata. Det synes å være et nødvendig stoppested på veien til den glede som er dyp nok til ikke å rokkes av omstendigheter, eller kjærlighet sterk nok til å tåle grå perioder. «De som sår med tårer, skal høste med jubel», heter det i salmene (Sal 126,5). Jesus tok lidelsesveien helt til Paradis. Slik viste han oss hva kjærlighet er.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 15. april og ligger også ute på Verdidebatt.