Slik Gud ser meg

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var den gang jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg.

Jeg må smile litt av Paulus når han skal fortelle mennene i Efesus hvordan de skal elske sin kone og han sier de skal elske henne som de elsker seg selv, fordi ingen noen gang har hatet sin egen kropp. Jeg stopper opp og vrir ansiktet i en grimase av uforstand, men han skriver faktisk det, og fortsetter: «Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 4,28-29). Vel, spol nå frem to tusen år til vår tid der kvinner – og selvsagt også menn – opplever sult som en fiende og får dårlig samvittighet når vi spiser for å stille den. I dag er det ganske mange som hater sin egen kropp.

Et liv som slanker

Jeg tenker på all den tiden jeg har brukt gjennom livet på å bekymre meg for vekten min, en vekt som hele tiden har vært over idealet. I dag er jeg ikke på mitt tyngste, men jeg er større enn da jeg i tenårene slanket meg for første gang. Det første av utallige forsøk siden.

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var da jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg, for den var helt fin som den var, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt andre kvinner si akkurat det samme om seg selv. Lærdommen her er åpenbar: Det er på tide å slutte fred med kroppen min slik den er akkurat nå.

Djevelsk overvekt

Som alltid når jeg skal lære eller utforske noe nytt, leter jeg frem bøker om temaet, men det var sannelig ikke lett å finne veiledning i det å bli venn med egen kropp fra et kristent perspektiv. Fra buddhistisk hold er det massevis, der noen bøker er eksplisitt religiøse, mens andre seiler på den mer nedtonede mindfulnessbølgen. Det utgis også rikelig med slike bøker fra et sekulært perspektiv, og da med varierende grad av identitetspolitikk og banning. Dessuten er det flust med alternativer for kristne som vil kombinere den daglige andakten med slanking. Hva med God’s Weight Loss Secret eller The Jesus Diet?

Her kan man lett få inntrykk av at kroppsfett er av djevelen og at den eneste kroppsfasongen som i sannhet ærer Gud, er den slanke. En større kropp vitner om synd – om dødssyndene fråtseri og latskap – og om svikt i forvalteransvaret, for en vel ivaretatt kropp skal da også være en slank kropp?

Overvekt er blitt både en religiøs og sekulær synd. Jeg får derfor legge godviljen til og tro at folk mener de er til hjelp når de forteller meg at jeg er tjukk. Men jeg er altså klar over det allerede. Hadde noen stukket av med brillene mine, ville jeg likevel hørt lyden av lår som gnisser mot hverandre når jeg går.

Min synd, min skam

Jeg kan gå med på én ting. Min gjennomgående synd er forsøket på å finne trøst og sann hvile andre steder enn hos Gud, og det vitner kroppen min om. Den er ærlig slik. Det er ganger der det føles som om en Snickers kan fylle tomrommet i hjertet raskere enn Gud. Og skammen over å spise den første, gjør terskelen lavere for å spise den neste.

Skam kan være nyttig, og min har vært trofast i påminnelsene om at forsøket på å spise bort følelsene mine ikke har vært av det gode, men heller ikke var løsningen skammen drev meg mot god. Jakten på en smalere kropp ble bare nok en avgud, og selvforakten skapte en større avstand mellom meg og Gud enn det all verdens sjokolader kan gjøre. Ironisk nok har jeg gått litt ned i vekt etter at jeg nedla et personlig forbud mot slanking og matregler, men det får være som det er.

Slik Gud ser meg

Dette er ikke et budskap om at alt er like greit og at Gud ikke bryr seg om hva vi gjør med kroppen vår eller hvor vi søker tilfredsstillelse. Jeg skal ikke hylle usunnhet eller fremme overvekt som ideal, og jeg fremsetter på ingen måte et krav om at alle nå må begjære min brede bak. Nei, jeg bare øver meg på å være litt greiere med meg selv. Jeg øver meg på å se det som Gud ser når han ser på meg.

Guds favn er bred nok til å nå rundt enhver.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 7. juni og ligger også ute på Verdidebatt.

Gjennom Golgata til Paradis

Glem valentinsdagen, det er påsken som er årets store kjærlighetshøytid.

Det er langfredag, og vi følger Jesus langs korsveien. Jeg ser ham henge på korset og prøver å ta innover meg to tanker som hver for seg fremstår som like skremmende, nemlig at dette offeret både er en kjærlighetens gave til meg samt et kall til etterfølgelse.

Jesus vår brudgom

Vi mennesker prøver å få grep om det ubegripelige og beskriver Guds kjærlighet gjennom de relasjonene vi kjenner til i den skapte verden. Gud som konge, far eller venn. Jesus som bror eller til og med brudgom. Skal jeg være ærlig, har jeg ikke helt klart å omfavne brudemystikken. Når korset omtales som en brudeseng, eller når Høysangen leses som allegori, blir det litt mye for meg. Det er kategorier jeg helst holder adskilt! Samtidig følger jeg dem som mener at den erotiske kjærligheten kanskje er det beste bildet vi har på menneskets lengsel etter Gud. Og omvendt, ikke minst, er Guds kjærlighet overfor oss den beste veileder i våre relasjoner med andre mennesker.

Når Paulus i Efeserbrevet skal veilede ektefeller, sier han nettopp at mannen skal elske sin kone slik Jesus elsker kirken (Ef 5,25), og Jesus elsker kirken hele veien til Golgata. I vår kultur synes selv turen opp kirkegulvet i overkant lang. Skjønt det holdes fortsatt bryllup, men jeg registrerer at vekten heller ligger på feiring av kjærligheten enn inngåelse av løfter. Forelskelse er sant nok vidunderlig, men hvor mange flere bilder av par i full brudestas på Trolltunga trenger vi egentlig å se?

Behovet for forbilder

Jeg trenger heller flere forbilder i utholdende kjærlighet. Jeg vil ha virkelige eksempler på hvordan man kan leve med motsetninger og de problemene som gjennom et livslangt samliv aldri lar seg løse. Jeg vil se oppgjør med myten om kompatibilitet, den som når forholdet blir strevsomt sier at man bare ikke passer sammen – på tide med en ny kandidat!

Hva om vi heller fikk flere stemmer som Mor Teresa som sa at kjærlighet skal gjøre vondt? Eller G. K. Chesterton som sa at formålet med ekteskap er å kjempe seg gjennom og overleve det øyeblikket der man skjønner at en ikke er kompatible? Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som har lovet seg til hverandre, kunne holde det løftet og holde sammen.

Lidelsesveien

Nå er det ikke et poeng å forherliggjøre eller søke lidelsen for sin egen del, og ta ikke mine ord som en bagatellisering av vold eller gjentagende svik i parforhold! Noen typer lidelse skal man ikke måtte tåle, men selv uten den lidelsen vi kan betegne som urettmessig, rommer livet likevel et mangfold av smerte som ikke kan unngås.

Riktignok kan man forsøke å unngå det vonde, men jeg tar parti med Paul Tillich som sa at den som ønsker seg et bedre liv og en Kristus uten den korsfestede, ikke forstår mysteriet om Gud og menneskeheten. For den kristne fortellingen er annerledes. Vår frelser satt i Getsemane og ba en fortvilet bønn om å få slippe, før han dagen etter likevel tok lidelsesveien – for oss.

Det er litt av en kontrast til vår kultur, hvor avisene – dog ikke akkurat denne, takk og lov! – stadig vekk har forbrukerstoff om hvordan man kan sikre seg selv økonomisk ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Jeg er dessuten blitt overrasket de siste årene over hvor ofte jeg har støtt på holdninger om at kjærester ikke skal belemre hverandre med personlige problemer. For er ikke nettopp det litt av poenget med samliv, at man skal bry og bry seg om hverandre? Det skulle være en glede å bære den andres byrder, tenker jeg.

Paradis

Historien ender ikke ved Golgata. Det synes å være et nødvendig stoppested på veien til den glede som er dyp nok til ikke å rokkes av omstendigheter, eller kjærlighet sterk nok til å tåle grå perioder. «De som sår med tårer, skal høste med jubel», heter det i salmene (Sal 126,5). Jesus tok lidelsesveien helt til Paradis. Slik viste han oss hva kjærlighet er.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 15. april og ligger også ute på Verdidebatt.

Verden roper, Gud hvisker

Moren min spurte meg en gang om jeg ikke skulle ønske at det skjedde mer i livet mitt. Om jeg ikke kunne tenke meg å gjøre mer, få litt mer variasjon i hverdagen. Min umiddelbare tanke var at jeg synes det skjer altfor mye som det er. Tiden oppleves fullstappet av gjøremål og inntrykk, selv om jeg vet at jeg er godt under gjennomsnittlig travel.

Travle liv

Mandag morgen sitter kolleger rundt lunsjbordet og forteller om alle slags vanlige aktiviteter folk gjør i helgene, og jeg kjenner jeg blir svimmel bare av å høre på, for jeg har tilbrakt helgen hjemme med så lite å gjøre som mulig. Etter egen vilje, må jeg poengtere – ingen misunnelse å spore her! Tvert om ser jeg en klar fordel av at andre har andre lengsler enn mine, for min innstilling til livet skaper ikke akkurat arbeidsplasser, om jeg kan si det på den måten. På den annen side er jeg ikke helt overbevist om at alle med fullstappede timeplaner ønsker å være like travle som de er.

Jeg er født med hjemlengsel både sånn og slik – både etter mitt dennesidige hjem og det evige. Hjemme er det ro og rom til å føle på Guds nærvær, og det var derfor med gledelig gjenkjennelse jeg for noen år tilbake lærte om skillet Arne Næss gjorde mellom aktivitet og aktivhet. Der det første er handling, i hovedsak utadrettet, er aktivhet en dvelende tilstedeværelse som overskrider grensen mellom handling og tilstand. Slik kan man være fullt aktivert og engasjert i omgivelsene sine uten at det ser ut som en gjør noe som helst.

Hvert øyeblikk dirrer av liv og sanseinntrykk. Sitter jeg helt stille, skjer det likevel mer rundt meg enn jeg evner å ta innover meg. De daglige, nødvendige gjøremål er rikelig i seg selv – hvorfor må vi legge så mye til?

Jaget etter opplevelser

Svend Brinkmann stiller lignende spørsmål i boken Gå glipp – Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I møte med en kultur der vi skal «oppleve så mye som mulig, så lenge som mulig, i så mange sammenhenger som mulig», spør han rett og slett hvorfor. Hva er akkumuleringen av alle disse opplevelsene godt for? Hva gir de oss i det lange løp annet enn stress, slit, økende sosial og økonomisk ulikhet og en planet tynet til det ytterste for sine ressurser?

Brinkmann ber oss derfor om å gå glipp av mer for å gi rom for det som virkelig betyr noe. «Gjør mindre, mer grundig», siterer han antropologen Harry Wolcott. Men det krever øvelse i å gi slipp når omgivelsene ber oss om å hamstre både ting og opplevelser. For ikke å snakke om anerkjennelse i form av likes! Han ber derfor den enkelte øve seg i takknemlighet, la godt nok være godt nok, ta bindende valg og slutte å sammenligne seg med andre.

Størst vekt legger han imidlertid på fellesskapets rolle, for sammen kan vi forme samfunnet til «et landskap for menneskeliv hvor det er lettere å fokusere på det vesentlige i livet og gå glipp av det uvesentlige». Og det vesentlige mener han er relasjonene vi har til andre mennesker. En troende som jeg vil her også legge til relasjonen til Gud, for vi skal som kjent elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vi skal elske vår neste som oss selv.

Faste

Særlig trekker Brinkmann frem verdien av felles ritualer, og da kunne jeg ikke unngå å tenke på den delen av kirkeåret vi nå befinner oss i, nemlig fastetiden før påske, en tid for øvelse i begrensninger der vi faster for å la oss mette av Gud. Ved å faste, enten vi da følger den tradisjonelle kjøttfasten eller velger oss ett enkelt fasteforsett, slår vi følge med Jesus de førti dagene han lot seg teste i villmarken.

Han stod imot, men ble altså fristet. Jeg lurer på hvilken fristelse han strevde mest med. Var han noen gang farlig nær ved å bryte opp og velge seg et annet liv enn det han var sendt for? Jeg vet hvilke fristelser som river mest i meg. Er det ikke rart at ubetydeligheter kan ha så mye makt? Det er som om verden roper, mens Gud hvisker.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. mars og ligger også ute på Verdidebatt.

Ønsket om å glede Gud

Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang til.

Tilgi meg

Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

Guds skuffelse

Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

Vennskap

Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

Led meg

Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre – derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar vi alle til å forme verden for hvert øyeblikk.

Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 25. januar 2019 og ligger også ute på Verdidebatt.

Gud med oss

Jeg insisterer på å markere julen så lenge den varer. Skjønt er det ikke sikkert vi tenker på det samme når jeg skriver jul, og kanskje er vi også uenige om hvor lang julen egentlig er. Dessuten er det i mitt hode oppstått et skille mellom julen som en slags familiehøytid og julen som religiøs høytid. De er som to høytider som feires parallelt, og som av og til går over i hverandre, men uten at det ligger noen nødvendighet i det.

Sårbarhet

Det gjør meg ingenting om festlighetene er over ved det nye årets begynnelse og oktavens slutt (de tradisjonelle åtte dagene med julefest). Misforstå meg rett, det er godt med slike anledninger til å treffe på, eller bare utveksle en liten hilsen med, familiemedlemmer jeg ellers ikke ser så ofte, og jeg kjenner fortsatt en barnslig glede over engleformede pepperkaker, presanger og små musefigurer med nisselue på. Særlig det siste! Men gleden over julehøytiden er heller ikke udelt.

Som barn både gledet og gruet jeg meg til hver jul. Foreldrene mine skilte tidlig lag og vekslet på hvem som fikk feire jul med meg. En ganske vanlig ordning, men likevel vanskelig, for jeg visste at den som ikke fikk ha meg i julen, savnet meg. Mange er ensomme i julen; min byrde var ikke ensomheten, men vissheten om at jeg ikke strakk til og ikke kunne være til stede for begge samtidig. Selv som voksen, og heldigvis med endrede omstendigheter, sitter uroen ved julen som familiehøytid fortsatt i meg. Jeg husker altfor godt den sårbarheten julen blottstiller.

Magi eller mirakel

Under årets advent leste jeg en serie andakter av Carol McLeod om å finne gleden ved julen. Hun poengterte at mange lar seg distrahere av magien ved julefeiringen, fremfor å konsentrere seg om mirakelet. Heller enn å dvele ved julen som himmelens inntrengen i vårt liv, henger vi oss opp i lengselen etter snø, gaver og familie.

Det dreier seg om lengselen etter den fortryllende julen av fordums tid, og for å gjenskape den, må julefeiringen være lik hvert eneste år. Alltid de samme matrettene på bordet, de samme TV-programmene, og så videre.

Det er imidlertid mirakelet jeg ønsker å klamre meg fast i ved å markere julen tiden ut. Jeg ønsker å hvile med den hellige familie i stallen (eller grotten, hvis vi skal være korrekte), mens alt fortsatt er nytt. Jeg vil sitte i glede og beundring sammen med gjeterne og vismennene foran det lille barnet. Den lille som skal bli den største.

Vel vet Maria og Josef at vanskelighetene kommer, men der og da, der inne, er det bare velsignelse. Flukten til Egypt for å slippe unna barnemorderen Herodes kommer senere, og lidelsen på Golgata er ennå tre tiår frem i tid.

Enn så lenge hviler vi her, og det er nå man virkelig må insistere om en skal forbli i julen, for høyhastighetssamfunnet har for lengst vendt oppmerksomheten mot nye anledninger for forbruk.

Immanuel

Så går dagene. Gradvis erstattes høytid med hverdag, og julens rekvisitter pakkes ned. Først juletreet og de nevnte musene med nisselue på. De forsvinner etter julens trettende dag, eller kanskje får de stå i enda en uke: Tyvende dag Knut feier julen ut, som det heter. Dog får ikke Knut lov til å feie over absolutt alle flater, for julekrybben forblir i vinduskarmen med stjernen hengende over i hele juletidens førti dager. Helt til kyndelsmessen 2. februar, ved festen for Herrens fremstilling i tempelet. Etter et langt liv med venting på den frelser som profeten Jesaja kalte Immanuel, får presten Simeon endelig møte ham. Han ser Jesus og kunngjør at han er den som skal lyse for folkeslagene.

Men julen skal heller ikke ende der. Muligens sentimentalt, men like fullt sant, sies det at julen varer evig for alle som ønsker å tilhøre Kristus. Julenatt omfavner Gud sitt skaperverk ved selv å tre inn i det som en av oss, for oss. Ugjenkallelig forblir Jesus den etterlengtede Immanuel – Gud med oss. Hele året.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 28. desember 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.