erkjennelser

På lørdag døde Ulf - som dere fikk hilse på i høst - helt uventet. Han var nå blitt en eldre herre, men han virket ikke så skrøpelig at jeg var forberedt på at han skulle forlate oss riktig så snart. Men så pustet han altså ut, og det skjedde så fort at jeg ikke skjønte hva som var skjedd. Kroppen var varm og god da jeg løftet den ut av hengekøya. Det var Ulf sin varme, og jeg ville holde fast ved den så lenge jeg kunne, så jeg holdt kroppen i armene mine til den hadde kjølnet. Jeg pakket inn kroppen og la den bort, men ventet likevel å se Ulf komme tassende bortover gulvet hvert øyeblikk. Først på søndag kveld skjønte jeg det, og da kom storgråten like etter.

Ulf og jeg var bestevenner. Vi tilbragte dagene sammen, noen ganger med hvert vårt i hver vår ende av leiligheten, andre ganger sammen i sofaen. Vi hadde våre små ritualer med delte brødskiver og kos; klødde jeg ham i nakken, vasket han armen min ren. Vel, han gjorde i hvert  fall et forsøk, og det var det fineste jeg kunne tenke meg. Men nå er han død, og jeg håndterer det ikke særlig godt.

Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle være så sint.

Det kjennes fortsatt rart, at det ikke er Ulf og Alvin lenger, bare Ulf. De kom til oss for halvannet år siden, allerede voksne, og særlig moren min (som var på besøk på det tidspunktet) var forskrekket over hvor store de var. En favn med rotteparet var halvannen kilo med rotte.  De bodde sammen, men slåss etter hvert så fælt at de måtte bo hver for seg, noe de levde rimelig godt med selv om rotter er flokkdyr, men i sommer døde altså Alvin av nyresvikt hjemme hos oss. Ulf ble eneste rotte i boligen, og det likte han nok godt, ettersom han plutselig fikk dobbelt så mye oppmerksomhet og tid til utforskning.

Nå er jeg alltid litt engstelig for at noe skal skje med småtrollene, men jeg ble ekstra engstelig da, og lurte på hvor lenge det ville ta før også Ulf ble syk, siden han hadde et av Alvins symptomer. Eller det var det jeg trodde, for Alvin hadde hudforandringer som jeg ble fortalt var knyttet til begynnende nyresvikt, men i går fikk jeg vite at det var feil. Hudforandringene til guttene kom av høye testosteronnivåer, noe vi jo alt visste de hadde på grunn av all slåssingen deres. Ulfemann er altså ikke syk (bank i bordet!), og om han eventuelt vil få nyreproblemer som broren, er han fortsatt helt symptomfri. Men han må likevel bade. (Usj!)  

Lat er han riktignok blitt, men det er lov for en to år gammel rotte.