Om å tyde bokhyller

bokhyller

Nå er det ikke så fryktelig ofte jeg er på besøk hos andre, men når jeg er det, liker jeg å luske i bokhyllene deres. Både hvilke bøker som er der og hvordan de er organisert, sier noe om eieren.

Denne uken har jeg organisert samlingen min på Bokelskere. Jeg hadde ikke oppdatert den på fire-fem år, så først måtte jeg slette halvparten, før jeg la inn enda flere nye. Riktignok fikk jeg ikke registrert tegneseriene mine, for de står på kvisten, og der er det gørrkaldt.

Noen sparer på alle leste bøker uavhengig av hva de synes om dem, men jeg holder ikke ut å ha bøker jeg ikke liker i samlingen min. De forstyrrer bare. Noen bøker misliker jeg så sterkt at det ikke er nok å plassere dem i Fretex-kassen, men må ut av huset øyeblikkelig. Om det ikke er mulig, havner de i peisen. Mang en norsk samtidsroman har møtt en slik skjebne. Dette er for øvrig grunnen til at jeg har gitt et uforholdsmessig høyt antall terningkast seks, for jeg må altså minst like en bok for å beholde den, men mange er jeg glad i.

Selv om de kommer i tings form, kan jeg ikke hjelpe for å betrakte bøker som venner. Det er vel gjerne slik for de av oss som ikke har så mange av den levende sorten. Likevel er gode bøker betryggende nettopp fordi de ikke må behandles som venner. De har ikke et eget liv; de kan hentes frem når det passer, alltid tilgjengelig, alltid tålmodig. De kan sorteres. Lukes ut. Ingen hyl fra flammene.

Bildet så jeg først på bloggen Aroundbooks.

Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også:

Summen av valgene

fronds

I år “synder jeg tappert”. I det minste er det det som er målet – nyttårsforsettet mitt: Jeg skal gå inn for det jeg velger fremfor å la frykten for å velge feil hindre meg fra å ta faktiske valg. Dels dreier det seg om å være modig, modig nok til å satse og derved stille meg åpen for tap, og dels om å være trofast, trofast mot valget.

I en debatt om forbrukersamfunnet for en stund tilbake, ble det sagt at forbrukeridealet ikke så mye handler om å eie store mengder ting, som det handler om til stadighet å kunne bytte ut det man eier. Man trenger med andre ord ikke forplikte seg på valgene man tar, men står hele tiden fritt til å erstatte dem med noe annet, og slik forsvinner konsekvensene av et valg, og dermed også risikoen. Det ironiske med forbrukersamfunnet er at det forutsetter at man knytter seg til tanken om tingene mer enn tingene i seg selv – og som en forlengelse av det: Det forutsetter at valgfrihet verdsettes høyere enn det enkelte konkrete valg.

Men så er det dette med frihet, for med disse tankene surrende rundt i hodet, kom jeg over Paul Otto Brunstads kronikk “Vern mot frihet”, hvor han skriver at frihet ikke ligger i valgmulighetene, men i bestemmelsen, for muligheter forblir abstrakte før de gripes. Han skriver videre:

“Vi formes av våre valg, de tydeliggjør hvem vi er og hvem vi vil være. I en verden av valgvegring truer identiteten vår med å gå i oppløsning. Det gjør også at fellesskapet rundt oss skades. Vi vet aldri hvor vi har hverandre.”

Hvert valg vitner, og summen av valg tydeliggjør en identitet. Det er også der frykten melder seg; når man skal ta stilling til om denne summen av valg er tiltalende eller ikke. Har jeg valgt godt? Godt nok? Er jeg god nok? Klart kan slike spørsmål føre til handlingslammelse. Problemet er imidlertid at også det gode må velges aktivt. Vegring vitner også.

(Bilde: CC Liz West)

Om rydding og havesyke

Den siste uken har jeg i rykk og napp sett gjennom tingene mine igjen, slik jeg gjorde på nyåret i fjor. Det er ikke det at jeg på død og liv må eie så fryktelig lite, for jeg er langt fra en minimalist, men jeg rydder i tingene mine fordi jeg ikke anser det som en god bruk av ressurser å ha ting jeg hverken bruker eller liker liggende når de kanskje heller kan komme andre til gode. Samtidig er jeg litt var, for slik rydding etterlater seg mange tomme plasser i leiligheten, og da må jeg spørre meg selv om jeg klarer å unngå å fylle dem bare fordi jeg kan. Tidligere i livet har det nettopp ikke vært ressurshensyn eller etikk som har hindret meg i å kjøpe nye ting, men hensyn til plass og økonomi. Når vi da etterhvert får mer plass i leiligheten og jeg egne lønninger, mister jeg disse praktiske tøylene, og jeg må lene meg på min egen besluttsomhet og moralske kompass. Er disse sterke nok?

Nå rydder jeg imidlertid ikke bare for å finne ting jeg kan gi bort, men også for å finne ting jeg kan bruke; ting jeg ikke husket jeg hadde. Dette er på mange måter det beste, for problemet med å kvitte seg med ting i håp om at andre kan bruke det, er at disse noen ikke alltid finnes.

(Bilde: CC Michael Rosenstein)

Litt om rengjøring …

I begynnelsen av forrige uke kjøpte jeg to sett med gammelnye tallerkener på Fretex, flate og dype. De vi har brukt hittil er fra et litt uinspirerende, koksgrått IKEA-servise, og jeg ønsket en forandring. Jeg falt for disse to på bildet, men da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg ikke kunne ha noe så fint i et rotete og småskittent hjem, og med dét begynte årets vårrengjøring. Jeg har tatt litt hver kveld, og etter kveldens planlagte vask i yttergangen (jeg har utsatt den oppgaven hele uken) har vi et pent og pyntelig hjem. (Sånn sett bort fra at det er smekkfullt og altfor lite for oss.) I ekte husmorstil må vi nesten feire med en hjemmelaget kake.

I forbindelse med brukthandelen oppdaget jeg også den lille butikken Lei kolleksjon i Skostredet. De selger dameklær, sko, bøker og nips. De har mange fine ting, og prisene er lave.