Om å gjøre generøsitet til vane

Jeg funderer over hva jeg har å dele, nå som jeg har satt meg som mål å være mer generøs. Da jeg begynte å tenke på det, meldte imidlertid mindreverdighetskompleksene seg raskt og spurte meg om jeg ikke trodde litt vel høyt om meg selv, når jeg innbiller meg at jeg har noe å gi som er verdt å ta imot. Ikke minst nå som jeg er arbeidsledig uten særlig med penger til overs – snarere lever jeg på andres generøsitet.

Jeg slo det riktignok fra meg, for er det noe praksisen med takknemlighet har lært meg, er det at jeg lever i overflod. Jeg har rikelig av mye. Dessuten handler ikke generøsitet så mye om hva som gis, som å være åpen for å dele ved behov. Deretter kan heller mottageren avgjøre om gaven er til nytte eller ikke. Og når jeg nå tenker over hva jeg har å gi, og lager meg delmål, er det for å øve meg opp og gjøre generøsitet til en vane jeg etterhvert ikke skal måtte fundere over eller planlegge, men bare leve ut fordi det faller seg naturlig. Slik det burde være.

Først skal jeg øve meg på å dele ord. Dele mer av det jeg skriver – det jeg hittil har lukket inne i notatbøkene mine. Og jeg skal gi flere av de komplimentene og oppmuntrende ord jeg har hatt for vane å holde for meg selv av frykt for å forstyrre og en rekke andre snåle grunner. Der begynner jeg.

Velsignet haglvær

Morgenene på vei ut i verden kan være tunge. Jeg har sånne dager hvor alle krefter går med til å holde meg samlet til jeg får anledning til å rakne, og jeg holder meg nettopp samlet ved å takke, ved å lete etter Guds velsignelser i hvert øyeblikk, og takken bærer meg så fra ett øyeblikk til det neste gjennom hele dagen, til jeg kan rakne.

På vei til jobb i dag begynte det å hagle. Jeg pleier ikke like haglvær, men i dag hadde jeg for første gang i høst utstyrt meg for kulde med kåpe, lue, skjerf og votter. Og da var det godt, det var pent, og jeg var glad. Jeg takket og tenkte at jeg ville holde fast ved den følelsen gjennom hele dagen, men tok meg snarlig i det – såpass har jeg da lært! – for det er Gud jeg skal holde fast i, ikke velsignelsene. Alltid Gud.

(Bilde: CC Brandice Schnabel)

G.K. Chesterton: ‘Evening’

Det er ikke det at det er så fryktelig fantastisk å være arbeidsledig, men jeg føler meg likevel heldig som har andre å lene meg på mens jeg søker lønnet arbeid, og slik har jeg følt det jevnt over hele livet, at jeg er heldig, velsignet. Jeg forstår ikke riktig hvorfor det skal være slik: Hvorfor har jeg noen til å ta hånd om meg når andre ikke har det? Hvorfor er jeg frisk når så mange er syke? Hvorfor ble jeg født i overflodslandet Norge? Og så videre. G.K. Chesteron stiller et beslektet spørsmål i dette diktet:

Evening

Here dies another day
During which I have had eyes, ears, hands
And the great world round me;
And with tomorrow begins another.
Why am I allowed two?

(Bilde: CC Michael Caven)

Takknemlighet: klær

Forrige måned glemte jeg å være takknemlig – i hvert fall uttrykte jeg den ikke her på bloggen – men denne måneden er jeg takknemlig for klær.

Det er ikke lenge siden sist jeg hørte noen si at klær er viktig. En velpleid dame i et livsstilsprogram jeg ikke har for vane å følge med på, snakket om mote og personlig stil, og det er visstnok viktig. Nå har jeg vært borti nok sosiologi til å forstå at klærne vi velger, kommuniserer langt mer enn estetiske preferanser, og det vil være uærlig av meg å hevde at det ikke ligger noen ørsmå beskjeder i mine trachtenskjørt og golfjakker, men det er likevel ikke for å kommunisere jeg kler på meg i utgangspunktet.

Klær er vel først og fremst viktig fordi vi trenger noe å ha på oss, er det ikke? Viktig fordi vi er slike merkelige skapninger som ikke kommer ferdige med et tykt, beskyttende hårlag. De fleste av oss har riktignok noe hår, men ettersom de velpleide damene på fjernsynet helst ser at vi fjerner det meste av håret, blir det beskyttende laget av tekstiler enda viktigere. Spesielt her i kalde Norge trenger vi slike beskyttende tekstiler, men kanskje fordi de fleste av oss har mer enn nok, glemmer vi i mylderet av alle tilleggsfunksjoner akkurat hvordan det hele henger sammen. Jeg har i hvert fall hatt lett for å glemme, men i denne stadig kjøligere høstmåneden er jeg blitt minnet om hvorfor jeg kler på meg hver morgen.

Hva er du takknemlig for denne måneden?

Takknemlighet: den gode avhengigheten


Her i leiligheten vår er vi fire stykker, to mennesker og to rotter (Levi og Mateo). Rottene er to år gamle, og det vil si at de er pensjonister. De av dere som har hatt eldre rotter, har kanskje erfart at de har en ganske unik evne til å produsere klin – uten å gå i detaljer – og det var nettopp under burvasken i går at jeg fikk ideen til dette innlegget.

Rotteburet var ekstra ille denne gangen, og jeg var derfor temmelig misfornøyd under mesteparten av økten, inntil den litt irriterende takknemligheten meldte seg: For er det ikke et privilegium å få lov til å stelle for to aldrende rotter? Er det ikke et privilegium å oppleve at det er behov for meg?

Det fikk meg til å tenke litt på opphøyelsen av individualitet og uavhengighet i vårt samfunn. Tendensen kommer til syne på mange måter, for eksempel i råd som gis knyttet til parforhold, hvor det legges stor vekt på at de to partene må passe på å ivareta hver sin selvstendighet for ikke å bli for avhengig av hverandre, og man må for all del ikke gå ut ifra at forholdet kommer til å vare livet ut. Det er kanskje noe lurt i det, men på den annen side tror jeg vi nettopp har et behov for både å være avhengig av noen og få kjenne på andres avhengighet av oss selv. Vi har et behov for å være en integrert del av et fellesskap. Vi har et behov for å være … behøvd.

I denne spalten er jeg som regel takknemlig for noe som gis meg, men denne måneden er jeg nettopp takknemlig for at jeg har både rotter og mennesker i livet mitt som lar meg gi. Med denne vrien synes jeg det er passende å heller ta denne månedens takk som en slags utfordring til meg selv – og til dere, om dere vil: Hva kan jeg gjøre for å fylle andres behov for å gi og være behøvd?

Hva er du takknemlig for denne måneden?

(Bilde: CC PipeStone)