Den praktiske ensformigheten

Dipsolitteraten tipser om og gjengir i dag en artikkel fra Dagsavisen som forteller at stadig flere tror at bøker samt bokhyller vil forsvinne fra bokelskeres stuer innen få år. Jeg må innrømme at jeg synes dette er deprimerene lesning, da jeg virkelig ikke forstår hvorfor noen i det hele tatt vil lese bøker på lesebrett. PDF-filer og tidsskriftsartikler er nok greit å lese på lesebrett, men skjønnlitteratur? Å nei, du!

Lesebrett slår meg som skrekkelig sterilt og ensformig. Savner man ikke følelsen av papir mellom hendene og de mange luktene papir har? (Har man luktet på mange nok bøker, begynner en også å oppdage mønstre etter trykkeår og -sted.) Og hva med følelsen av å trykke en bok til seg, bokstavelig talt, og holde fast i den etter den er utlest for å være nær alle inntrykkene boken rommer bare litt til? Brukte bøker har en helt egen sjarm, og man kan gå på skattejakt etter utropstegn i margen, små notater, glemte bokmerker og sider med små bulkete flekker over tekst som har fått en tidligere eier til å gråte. 

Jeg lar være å kjøpe et lesebrett av samme grunn som jeg også vil piske krem og elte brød med styrken fra mine egne armer heller enn å overlate jobben til en maskin. Ikke bare støyer maskiner uansett hvor stillegående de hevdes å være, men jeg ønsker også å kjenne teksturene og hvordan ingrediensene forandres når de blandes sammen med andre og utsettes for bevegelse. Og hva med lukten av gjærdeig som forblir på hendene i timene etter deigen er eltet! Unødvendige maskiner gir oss tid til å gå glipp av erfaringen av det som omgir oss.

Misforstå meg rett, det er mange maskiner jeg setter pris på, for jeg sitter nå og skriver nettopp dette på en maskin. Jeg traff samboeren min på Internett, og siden har jeg truffet et vell av andre kloke og sympatiske mennesker på samme måte. For å nevne noe. Men jeg er likevel skeptisk til den økende digitaliseringen av hverdagen, og det fordi jeg nå begynner å oppleve maskineriet som i overkant dominerende. 

Variasjon er livgivende. Og livet skal ikke bare være praktisk og lettvint – da går vi glipp av noe.

(Bilde: CC Cross Duck)

Vi kan være vakre

 The absence of flaw in beauty is itself a flaw. – Henry Ellis

Det hender at jeg himler med øynene når jeg leser blogger, og det temaet som oftest fremkaller denne himlingen er kropp og utseende. Vi er nok alle litt forfengelige, uten at det nødvendigvis er noe i veien med det, men verre er det at vi lever i et samfunn som i stor grad legger opp til at vi skal bekymre oss over ubetydeligheter som rynker, strekkmerker, cellulitter og gnisselår. Jeg har falt i fellen selv, og har et månedlig svart hull hvor jeg er ekstra mottagelig for sprøyt, men så kommer jeg igjen til bevissthet slik at jeg kan himle litt med øynene av meg selv.

Det hender, men ikke ofte, at jeg ser bloggere som åpent og eksplisitt omfavner egen kropp med alt den er. Jeg ser av og til jenter som spøker litt om en og annen “skavank”, men som regel skinner misnøyen igjennom. Livets merker omtales nesten utelukkende som et problem, og jeg synes det begynner å bli litt kjedelig. Jeg savner flere jenter som synes de har en fin kropp akkurat slik den er, og som tør å dele akkurat det med omverdenen, for så å gå videre til et litt bredere spekter av temaer.

The perception of beauty is a moral test. – Henry David Thoreau

Det verste er heller ikke at jenter lufter kroppsmisnøyen åpenlyst, men at dette oppfattes som inspirerende. Det gir visstnok et spark i enden til dem som ønsker å forandre seg, slik at bloggleserne også kan sløse bort penger på produkter som ikke virker, og ikke minst, sløse bort tid og krefter på en uro som ikke vil lede dem noe nærmere en “perfekt” kropp, men som heller vil bidra til en grunnleggende utilfredshet med egen kropp og tilværelse. Dette er ikke inspirerende, det er ødeleggende.

Noen “skavanker” lar seg rette opp, men før eller siden vil det dukke opp noe som ikke lar seg rette. Menneskekroppen forfaller, og man kan enten glede seg over de merker et levd liv setter på kroppen, eller kaste bort livet på å stresse over ubetydeligheter.  

The trouble with always trying to preserve the health of the body is that it is so difficult to do without destroying the health of the mind. – Gilbert K. Chesterton

For selv så fint det er å pynte seg – og det er heller ingenting galt i det –  er vi likevel så mye mer. Velger vi å bruke tid på å bekymre oss over (eller forsøke å bekjempe) rynker, strekkmerker, cellulitter og gnisselår, unnlater vi å se den skjønnhet disse tilfører kroppen. Vi tillater oss å være mindre enn vi er, mindre enn potensialet i oss tilsier at vi kan være. Vi kan være vakre, men bare om vi slutter å bekymre oss så mye over ikke å være pene.

(Bilde: Werwin)

***

Caroline har forresten bedømmet bloggen min i hennes faste spalte for slikt, se her. Noen vil kanskje se at jeg har fulgt opp noen av tipsene hennes.

Sommerklagerier

Ønsketenkning

For første gang i år er sommeren nådd kroppen min. Til tross for relativt gode søvnrutiner de siste par ukene, holdt varmen meg våken lenge i natt. Det er noe ganske påtrengende med sommer: Mens man kan stenge kulde ute med isolerte vegger og varme klær, er hete vanskeligere å holde på avstand – den smyger seg inn i hus og kropp. Med sommeren kommer også flere lyder av høylytt fest og nattlige bruduljer (vi bor tross alt i “Blodbyen”), da varmen tillater folk å være utendørs lenger enn vanlig. Ikke minst har denne varmen en tendens til å blottlegge enkeltmenneskers latskap hva personlig hygiene angår – så alskens lukter får nå medborgernes nesebor. For ikke å snakke om sommervarmens utviskning av alt som heter bluferdighet, for jeg har sannelig ikke unngått å registrere at shorts i trusestørrelse er kommet på mote i år.

Sommeren er fin med dens blomster og billige nektariner, men jeg ér og blir et vintermenneske (og en gammel dame).

(Bilde: David Nagy)

Jeg vil på ferie!

De som kjenner meg vet at jeg er et hjemmemenneske. Det er ikke det at jeg aldri beveger meg utenfor hjemmets fire vegger, men jeg liker leiligheten vår og alle som bor i den. Jeg liker å holde meg varm, jeg liker å ha bøkene mine tilgjengelig, ja, jeg liker å være hjemme. Men i det siste har jeg hatt så forferdelig lyst til å reise på ferie. Latinforeleseren har befalt oss å dra på ferie til Pompei, for å lese latinske innskrifter i Pompeiis ruiner, og det kan jeg godt tenke meg å gjøre, selv om Tommy er noe skeptisk… Alternativt kunne vi dratt til København for å spise falafler og brente mandler,  tittet på kunst i Paris, kjøpt bøker i Bath, vært skummelt nær elefanter i Tanzania eller besøkt Pompeii-utstillingen på Museum of New Zealand i Wellington. Jeg er fleksibel.

Om jeg hadde hatt penger.

Irritasjoner og enkle gleder

Jeg var på semesterets annen forelesning i dag – Innføring i religionsvitenskap – og jeg liker det godt. Jeg liker det lille jeg har rukket å lese av pensum, og foreleserne er dyktige. Men jeg føler meg gammel der jeg sitter. Det føles som om jeg er tilbake på ungdomsskolen med konsentrasjonsvansker i menneskeform på alle kanter. Folk sender lapper, skriver SMS, holder lengre hviskesamtaler med hverandre, oppdaterer fjesboka og det som tenkes kan under forelesningen – sånn ut over det å vende blikket mot foreleseren altså. Det er mulig jeg er gammeldags, men er det virkelig nødvendig å engang gå på forelesning om en skal gjøre alt annet enn å faktisk følge med på det som blir sagt?

For å muntre meg opp gikk jeg innom Studia på vei hjem, for å kjøpe et influensavirus fra Giant Microbes

 flu

… som en kamerat til forkjølelsen jeg ga samboeren min i går.

commoncold