Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

“Love must hurt us”

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

Hvert øyeblikk vitner

På jobb føler jeg en kontinuerlig uro for å sløse bort andres tid, noe som antagelig gjør at jeg oppfattes som mer rastløs enn jeg er. Der forsøker jeg å arbeide så raskt som mulig, og det ender ofte med at jeg tar en runde rundt for å spørre om noen trenger hjelp når jeg er ferdig med mitt. Hjemme kan jeg derimot bare sitte og tenke i timesvis. Ikke at det å tenke ikke er å gjøre noe – det bør ikke være et mål å kunne vise til håndfaste resultater av all aktivitet – men jeg er generelt sett tregere hjemme. Og ikke bare det, men nå som jeg har mindre tid å bruke hjemme, er jeg blitt klar over hvor mye tid jeg tidligere har sløst bort på ørkesløs vandring på nettet og dårlige fjernsynsprogrammer, blant annet.

Jeg har derfor spurt meg selv om hvorfor jeg tar så lett på å sløse bort min egen tid, når jeg blir hyperstresset av tanken på å sløse bort den tiden min arbeidsgiver betaler meg for. Her finnes det sikkert mange gode svar, men viktigere enn disse er å se litt nærmere på hva “min egen tid” faktisk er.

Jeg leste nylig C.S. Lewis’ satire  The Screwtape Letters, hvor en eldre demon skriver veiledende brev til sin nevø om hvordan han kan føre mennesker over i det ondes tjeneste. Et av Screwtapes mange forslag er å villede oss mennesker til å tro at vår tid tilhører oss og ikke Gud, for med en slik forestilling i bunn kan vi tillate oss å bli irritert når uforutsette besøk, telefoner eller andre hendelser krever at vi bruker tiden annerledes enn vi selv hadde planlagt. Vi kan tillate oss å være gjerrige med det vi selv eier, som vi også kan tillate oss å forvalte det som er vårt på en dårlig måte.

Saken blir derimot annerledes når vår tid betraktes som lånt av Gud – tid betrodd oss i håp om at vi vil bruke den godt, en bruk vi siden skal stå til ansvar for. Da finnes det selvfølgelig rom for fornøyelser, glede og avslapning, men aldri sløsing. I et slikt perspektiv teller hvert eneste øyeblikk; hvert øyeblikk vitner om mine prioriteringer.

Om å tro at man er travel

Jeg er ikke så travel som jeg tror jeg er.

Det er ti dager siden jeg sist oppdaterte bloggen, og en liten stund har jeg sittet og pønsket ut en god måte å forklare hvorfor jeg neglisjerer den. Jeg tenkte å si litt om jobben, om intensivkurset i regnskap jeg begynte på denne uken, om en gammel liten Levi som døde og etterlot seg en oppmerksomhetssyk bror, om bihulebetennelser, om hybelkaniner. Jeg har hatt mer å gjøre enn på en stund, og derfor har jeg overbevist meg selv om at jeg er travel. Og når jeg er travel, blir jeg stresset og ganske mye mindre effektiv fordi jeg da bruker mer tid på å tenke over alt jeg har å gjøre enn faktisk å ta fatt på det. Jeg har skrevet om det før, for det er en felle jeg staller faller ned i.

Atter en gang må jeg derfor fortelle meg selv at jeg har god tid – eller i det minste tid til alt jeg ønsker å prioritere – og at alt ordner seg, for det gjør det jo.

***

Les gjerne Penelope Wilcocks blogginnlegg om å endre vaner.

Tomme lommer

 

Jeg har én uke igjen av semesteret og bachelorstudiene mine, og jeg har nok penger igjen til omtrent to uker av min andel med husholdningsutgifter. Moren min lærte meg viktigheten av å budsjettere og spare penger fra jeg var helt liten av, og da jeg jobbet før studiene, la jeg til side en god slump hver måned, men om litt er jeg skrapt for annet enn de pengene jeg har låst gjennom BSU. Jeg har hatt lite penger før, men jeg har aldri hatt helt tomme lommer. Det gjør meg en smule engstelig.

Nå står jeg riktignok ikke på bar bakke, for jeg har jo min livsledsager å lene meg på. Det er ikke krise, men det er uvant og føles utrygt. Ingen av jobbsøknadene jeg har sendt ut, har hittil båret frem. Helst skulle jeg gått direkte fra studier til en fast og stødig jobb, men det ser ikke ut til at jeg får viljen min denne gang. Jeg forstår det slik at jeg tilbys en mulighet til å øve meg på å leve med litt uvisshet. Det kan jeg nok ha godt av, men jeg håper jeg ikke må øve meg så fryktelig lenge.

***

Nok en gang bruker jeg et bilde som ikke har noe med innlegget å gjøre. Det er tatt av Mike Haller (CC).