Luking i hagen – og i resten av livet

Problemstillinger rundt valg dukker stadig opp, både veiskillevalg og praktiske småtterier i det daglige. Når det gjelder sistnevnte kategori, har hagen nok å by på nå om våren, og det var derfor artig å lese om luking som et bilde på askese i Peter Halldorfs bok Hellige røtter:

Det vanskelige med lukingen er nettopp at det rører ved det gode; det er ikke ugress vi snakker om nå, men om planter som vi gjerne vil ha i hagen. Det er bare det at vi må tilpasse mengden av vekster til det rom vi har til disposisjon, om ikke plantene skal hemme hverandre og resultatet bli dårlig. Å luke er å slippe taket, å akseptere begrensningens prinsipp: om vi vil se plantene våre vokse og trives, må vi rense bort noen. […]

Luking er et treffende bilde på askesen i menneskets liv. Det lille stykke jord som vårt liv er, kan ikke romme hva som helst av vekster. I det minste ikke om vi vil at det skal bli en rik og velsmakende høst. Vi kan ikke nå alt, være alt og gjøre alt som står på ønskelisten vår, og samtidig forvente oss et rikt indre liv. Å luke i haugene med uleste bøker, rense blant alle de indre stemmene som krever oppmerksomhet, skjære bort grenene som får livet til å stritte i alle mulige og umulige retninger er riktignok smertefulle, men likevel helt nødvendige inngrep for den som vil dyrke sitt livs urtegård.

Askesen er lukingen i den ytre overfloden vi har samlet oss, de skritt vi går til for å begrense oss og oppnå større konsentrasjon. Det er, for å tale med Paulus: “arbeidet for vår frelse”. (s. 38)

På kjøret

” … the only people for me are the mad ones, the ones who are mad to live, mad to talk, mad to be saved, desirous of everything at the same time, the ones who never yawn or say a commonplace thing, but burn, burn, burn like fabulous yellow roman candles exploding like spiders across the stars.” – Jack Kerouac

I høst kommer filmatiseringen av Jack Kerouacs On the Road på kino. Jeg leste boken i tenårene, sammen med Catcher in the Rye og annen litteratur av og om fremmedgjorte mennesker. Slik mange ungdommer gjør – slik jeg fortsatt gjør.

Mange romantiserer Kerouac og hans liv, men jeg er ikke blant dem. Det er ikke uten grunn at On the Road ofte er lest som en slags forsvarstale for fyll og promiskuitet, og akkurat det er milevis fra livet jeg lever. I lys av det overrasker det gjerne når man peker på at boken ifølge Kerouac slettes ikke handler om lettsindig jakt på moro, men om søken etter frelse – for han identifiserte seg nemlig som katolikk. Så kan man innvende at han muligens lette etter frelse på helt feil steder, men det er en annen sak. Det er dette jeg kjenner igjen, og når jeg leser hans bøker, handler det derfor ikke om beundring eller et ønske om etterfølgelse, men om min lettelse over å finne en beslektet sjel. Nok menneske som ikke finner seg helt til rette her i menneskenes verden. Nok et menneske som uavlatelig strekker seg etter Gud tross ens egen imperfeksjon. Vi er flere.

God jul!

He, through whom time was made, was made in time;
and He, older by eternity that the world itself, was younger in age than many of His servants in the world;
He, who made man, was made man;
He was given existence by a mother whom He brought into existence;
He was carried in hands which He formed;
He nursed at breasts which He filled;
He cried like a babe in the manger in speechless infancy — this Word without which human eloquence is speechless!

– Augustin

(Bildet er malt av Marc Chagall.)

Be a blessing …

Maya Angelou

Jeg har det fint om dagen. Jeg skriver på oppgaven min, drikker masse appelsinjuice og ser på Star Trek med kjæresten min om kveldene. I lunchpausene mine ser jeg på dokumentarer og foredrag på YouTube. Det var i en av disse øktene jeg kom over et av Maya Angelous bidrag til Oprahs nye serie Master Class, hvor hun sier dette (klippet finnes på denne siden): 

I’ve had rainbows in my clouds. And the thing to do, it seems to me, is to prepare yourself so that you can be a rainbow in somebody else’s cloud. Somebody who may not look like you, may not call God the same name you call God, if they call God at all. You see? And may not eat the same dishes prepared the way you do. May not dance your dances, or speak your language. But be a blessing to somebody. That’s what I think.

Vi kan være vakre

 The absence of flaw in beauty is itself a flaw. – Henry Ellis

Det hender at jeg himler med øynene når jeg leser blogger, og det temaet som oftest fremkaller denne himlingen er kropp og utseende. Vi er nok alle litt forfengelige, uten at det nødvendigvis er noe i veien med det, men verre er det at vi lever i et samfunn som i stor grad legger opp til at vi skal bekymre oss over ubetydeligheter som rynker, strekkmerker, cellulitter og gnisselår. Jeg har falt i fellen selv, og har et månedlig svart hull hvor jeg er ekstra mottagelig for sprøyt, men så kommer jeg igjen til bevissthet slik at jeg kan himle litt med øynene av meg selv.

Det hender, men ikke ofte, at jeg ser bloggere som åpent og eksplisitt omfavner egen kropp med alt den er. Jeg ser av og til jenter som spøker litt om en og annen “skavank”, men som regel skinner misnøyen igjennom. Livets merker omtales nesten utelukkende som et problem, og jeg synes det begynner å bli litt kjedelig. Jeg savner flere jenter som synes de har en fin kropp akkurat slik den er, og som tør å dele akkurat det med omverdenen, for så å gå videre til et litt bredere spekter av temaer.

The perception of beauty is a moral test. – Henry David Thoreau

Det verste er heller ikke at jenter lufter kroppsmisnøyen åpenlyst, men at dette oppfattes som inspirerende. Det gir visstnok et spark i enden til dem som ønsker å forandre seg, slik at bloggleserne også kan sløse bort penger på produkter som ikke virker, og ikke minst, sløse bort tid og krefter på en uro som ikke vil lede dem noe nærmere en “perfekt” kropp, men som heller vil bidra til en grunnleggende utilfredshet med egen kropp og tilværelse. Dette er ikke inspirerende, det er ødeleggende.

Noen “skavanker” lar seg rette opp, men før eller siden vil det dukke opp noe som ikke lar seg rette. Menneskekroppen forfaller, og man kan enten glede seg over de merker et levd liv setter på kroppen, eller kaste bort livet på å stresse over ubetydeligheter.  

The trouble with always trying to preserve the health of the body is that it is so difficult to do without destroying the health of the mind. – Gilbert K. Chesterton

For selv så fint det er å pynte seg – og det er heller ingenting galt i det –  er vi likevel så mye mer. Velger vi å bruke tid på å bekymre oss over (eller forsøke å bekjempe) rynker, strekkmerker, cellulitter og gnisselår, unnlater vi å se den skjønnhet disse tilfører kroppen. Vi tillater oss å være mindre enn vi er, mindre enn potensialet i oss tilsier at vi kan være. Vi kan være vakre, men bare om vi slutter å bekymre oss så mye over ikke å være pene.

(Bilde: Werwin)

***

Caroline har forresten bedømmet bloggen min i hennes faste spalte for slikt, se her. Noen vil kanskje se at jeg har fulgt opp noen av tipsene hennes.