‘Do not go gentle into that good night’

I formiddag døde vår lille rotte Mateo, nesten to måneder etter broren Levi. De ble begge gamle menn, og mens de døde av de samme alderdomsrelaterte plagene, håndterte de døden ganske så forskjellig. Man kan selvfølgelig aldri vite hva de tenkte eller følte, men da Levi trakk seg rolig tilbake til en mørk og lun sovehule og døde i den, kan det virke som om Mateo hadde en liten Dylan Thomas i seg:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Memento mori

Tenk at du finnes, sa jeg til rotten Levi da jeg nakkeklødde ham god morgen i dag tidlig. Tenk at du er deg og at akkurat du bor her hos meg, utdypet jeg. For det er et slikt humør jeg er i nå, etter et par uker med motløshet over fortsatt å være arbeidsledig. NAV er nemlig snare med å fortelle nye jobbsøkere at sannsynligheten for å være langvarig arbeidsledig øker drastisk etter tre måneder, og jeg er nå midt i min tredje måned som arbeidssøkende. Det gjør noe med humøret!

Men i går tok jeg meg altså sammen. Jeg var i det litt overdramatiske hjørne, som jeg gjerne er, og minnet meg om at jeg skal dø. Forhåpentligvis ikke snarlig, men akkurat det vet jeg ikke så mye om. Alt jeg vet, er at jeg på et eller annet tidspunkt skal dø og at jeg helst bør bruke den resterende delen av livet mitt på en god måte, og det har jeg ikke gjort i det siste. 

Det ligger et ansvar i å være betrodd liv, synes jeg, og derfor bør det ikke skusles bort. Men hvorfor er det så vanskelig ikke å sløse? Hvorfor er det så lett å hengi seg til tåpelig tidsfordriv og unødvendig ødeleggende tankemønstre? Hvorfor er det så lett å kjøpe mer enn man trenger, for så å kaste det oveflødige? All denne sløsningen – enten det gjeder tid, mat eller ting – er livsfiendtlig og langt fra en god forvaltning av det ansvar livet er. Jeg føler at jeg må være litt streng med meg selv på dette punktet, for jeg ser hvor lett og raskt verdiene mine settes til side når oppmerksomheten glipper. Det er menneskelig, antar jeg. 

Ikke bare glemmer jeg at jeg skal dø, men jeg glemmer også at jeg er i live. Tenk at jeg er meg, og du er deg, og at akkurat vi lever nå.

Takknemlighet: den gode avhengigheten


Her i leiligheten vår er vi fire stykker, to mennesker og to rotter (Levi og Mateo). Rottene er to år gamle, og det vil si at de er pensjonister. De av dere som har hatt eldre rotter, har kanskje erfart at de har en ganske unik evne til å produsere klin – uten å gå i detaljer – og det var nettopp under burvasken i går at jeg fikk ideen til dette innlegget.

Rotteburet var ekstra ille denne gangen, og jeg var derfor temmelig misfornøyd under mesteparten av økten, inntil den litt irriterende takknemligheten meldte seg: For er det ikke et privilegium å få lov til å stelle for to aldrende rotter? Er det ikke et privilegium å oppleve at det er behov for meg?

Det fikk meg til å tenke litt på opphøyelsen av individualitet og uavhengighet i vårt samfunn. Tendensen kommer til syne på mange måter, for eksempel i råd som gis knyttet til parforhold, hvor det legges stor vekt på at de to partene må passe på å ivareta hver sin selvstendighet for ikke å bli for avhengig av hverandre, og man må for all del ikke gå ut ifra at forholdet kommer til å vare livet ut. Det er kanskje noe lurt i det, men på den annen side tror jeg vi nettopp har et behov for både å være avhengig av noen og få kjenne på andres avhengighet av oss selv. Vi har et behov for å være en integrert del av et fellesskap. Vi har et behov for å være … behøvd.

I denne spalten er jeg som regel takknemlig for noe som gis meg, men denne måneden er jeg nettopp takknemlig for at jeg har både rotter og mennesker i livet mitt som lar meg gi. Med denne vrien synes jeg det er passende å heller ta denne månedens takk som en slags utfordring til meg selv – og til dere, om dere vil: Hva kan jeg gjøre for å fylle andres behov for å gi og være behøvd?

Hva er du takknemlig for denne måneden?

(Bilde: CC PipeStone)

Om varme og jubileumsrotter

I kveld skal vi pakke frem varmen. De elektriske varmeovnene våre, altså. De har stått bortgjemt hele sommeren, men nå i dag sa den morgenkalde stuen klart ifra om at sommeren er over. Rottene har for så vidt også hintet litt ved å velge soveposehengekøyene fremfor de romslige hulene om nettene. Så ligger de der og tuller seg sammen, og blir til klamme, varme puter jeg kan klemme på hver morgen.

Jeg er ikke som dem, jeg liker å ha min egen dyne eller sovepose, selv om det er fint å ligge nær noen. Jeg får vondt i nakken bare av å tenke på å tilbringe en hel natt i noens armkrok. Menneskekroppen er nok ikke konstruert for upraktisk romantikk. Men rottekroppen er det, konstruert for langvarig kos, mener jeg. De rotter seg sammen i alle mulige stillinger, tråkker på hoder og bryr seg lite om hvor de har plassert snuten…  Når de lever sammen, så lever de så nært det bare går an.

I går hadde rottebrødrene Mateo og Levi innflytningsjubileum her hos oss. De har utviklet seg fra å være to bittesmå, vettskremte og nysete rotter til å bli to fortsatt litt pysete og spinkle, men veldig snille rotter. De er så gode at jeg til og med kan tilgi dem for å ha tisset og gnagd på mitt eksemplar av Sigbjørn Obstfelders Samlede dikt.

På lørdag døde Ulf

På lørdag døde Ulf – som dere fikk hilse på i høst – helt uventet. Han var nå blitt en eldre herre, men han virket ikke så skrøpelig at jeg var forberedt på at han skulle forlate oss riktig så snart. Men så pustet han altså ut, og det skjedde så fort at jeg ikke skjønte hva som var skjedd. Kroppen var varm og god da jeg løftet den ut av hengekøya. Det var Ulf sin varme, og jeg ville holde fast ved den så lenge jeg kunne, så jeg holdt kroppen i armene mine til den hadde kjølnet. Jeg pakket inn kroppen og la den bort, men ventet likevel å se Ulf komme tassende bortover gulvet hvert øyeblikk. Først på søndag kveld skjønte jeg det, og da kom storgråten like etter.

Ulf og jeg var bestevenner. Vi tilbragte dagene sammen, noen ganger med hvert vårt i hver vår ende av leiligheten, andre ganger sammen i sofaen. Vi hadde våre små ritualer med delte brødskiver og kos, og klødde jeg ham i nakken, vasket han armen min ren. Vel, han gjorde i hvert  fall et forsøk, og det var det fineste jeg kunne tenke meg. Men nå er han død, og jeg håndterer det ikke særlig godt.

Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle være så sint.