Lørdag for to uker siden døde rotten Alvin av nyresvikt. Det hadde utviklet seg over noen måneder, og han fikk etterhvert tungt for å puste, inntil det ble virkelig ille fredagen før han døde. Det er vanlig at det samler seg vann i lungene ved nyresvikt, og vi kan vel bare forestille oss hvordan det er. I ukene som ledet opp mot dette var min bevissthet rettet mot det å ta ham med til dyrlegen for avlivning når det ble for ille, men kun noen dager før den tiden var kommet, skrev Arild fra bloggen Dyrs rettigheter en kommentar om avlivning, som skulle forandre alt for både for Alvin og meg.
Han hadde altså tungt for å puste, og så tynn som han var blitt, kunne vi se hvordan hele kroppen hans arbeidet hardt for hvert eneste åndedrag. Da vi tok avgjørelsen om å ikke ta livet av ham, for å spare ham for disse smertene, var jeg ikke umiddelbart sikker på at vi gjorde det rette. Det var altså dagen før han skulle dø, og da vi la oss den kvelden var jeg sikker på at han kom til å dø i løpet av natta, men i stedet styrtet han mot burdøren neste morgen, og ivret etter å komme ut. Pusten var like tung som dagen før, om ikke verre, men han var glad. Han hvilte mye, la seg der det passet ham, enten det var på magen min eller midt på gulvet. Men innimellom utmattelsen og frustrasjonen hans, hadde han gjennom hele dagen energiutbrudd hvor han etter beste evne spratt lekent over gulvet. Det var glede i ham, ro og i det hele tatt en energi jeg ikke har sett maken til. I tretiden den lørdagen la han seg ned på et selvvalgt sted og pustet ut, og Alvin forlot oss. Da tvilte jeg ikke lenger.
Problemet med avlivning
Mange vil mene at jeg handlet galt, at jeg utsatte Alvin for unødvendig smerte. I vårt samfunn har vi en oppfatning av at ikkemenneskelige dyr har en mindre interesse i eget liv enn det mennesker har, en holdning som er nødvendig i vår legitimering av bruk av disse dyrene. Denne holdningen blir i liten grad problematisert, og når det gjelder syke dyr blir det sett på som rett å ta livet av dem, for å spare dem smerte. Jeg har også hatt denne holdningen, og jeg har tatt med flere syke individer til veterinær for å få dem avlivet, fordi det var det jeg trodde var rett. Nå ser jeg at jeg sviktet dem, og jeg skal forklare hvorfor ved å svare på de vanligste argumentene for avlivning av syke eller skadde dyr, og vise hvorfor jeg ikke lenger kan støtte meg til tanken om avlivning som knyttet til barmhjertighet:
“Det er best å la dem slippe”
Denne frasen – “å la dem slippe” – er en som ofte går igjen i kjæledyrmiljøer, og det er selvfølgelig godt ment. Problemet er imidlertid at det baserer seg på antagelsen om at livet kun er av verdi i den grad det er behagelig. Nå er det en relativt vanlig tanke i vår svært behagsorienterte del av verden, hvor vi i liten grad opplever faktisk nød. Likevel er smerte en del av livet, og vi kan ikke velge den bort uten å velge bort livet selv, og når vi velger bort livet velger vi også bort all den glede og godhet livet kan romme. Når man tar livet av noen for å “la dem slippe”, kan vi spørre om de går glipp av mer enn de “slipper”? Hadde jeg avlivet Alvin den fredagen, hadde han ikke fått oppleve de gledesutbruddene han hadde dagen han døde. Hadde jeg tatt livet hans for å la ham slippe smerte, hadde jeg også frarøvet ham glede.
“Det er best å være på den sikre siden”
Vi har selvfølgelig en enorm utfordring når det gjelder vår omgang med syke dyr, da vi ikke kan spørre dem rett ut hva de selv ønsker, men vi må nøye oss med å tolke deres kroppsspråk så godt vi kan. Fordi vi har et kommunikasjonsproblem, er det mange som hevder at det er bedre å være på “den sikre siden”. Her antar man at alle dyr har en større interesse i å få deres smerte lindret enn å leve, noe jeg er uenig i, og vil forklare det nærmere under, men la oss for argumentets skyld her si at avlivning kan være den beste avgjørelsen. Stilt overfor en slik situasjon må vi spørre oss, er det en større synd å drepe noen (ut av gode hensikter) som fortsatt har en interesse i å leve, enn det er å avstå fra å drepe noen som på grunn av smerter ikke lenger vil leve? Jeg vil si at førstnevnte er verre, fordi døden er ugjenkallelig, men også uunngåelig, slik at det hypotetiske dyret som ønsker å dø, vil dø med tiden uansett. Nå kan det at man vil dø uansett være et argument for hvorfor det ikke vil være så ille å avlive et dyr som ikke vil dø, men om det skal være holdbart, kan vi ikke lenger sanksjonere noen drap – fordi døden da bare er et spørsmål om tid. Det blir plutselig et veldig farlig samfunn å leve i.
“Dyr opplever ikke døden på samme måte som oss mennesker”
En vanlig oppfatning er at dyr i mindre grad enn oss mennesker er knyttet til eget liv. Akkurat hvordan andre dyr tenker om eget liv vet vi lite om, men vi vet at de har en interesse i å beholde det. Man kjemper ikke i møte med fare om man ikke har en interesse av å overleve. Her vil mange innvende at denne kampen for livet er rene instinkter, og ikke har noe å gjøre med en utstrakt tankeprosess. Til det har jeg to svar; for det første er også menneskets kamp for livet i møte med fare gjerne instinktbasert, noe som likevel ikke utelukker at vi ellers også har tanke- og følelsesmessige bindinger til livet. (Uten at jeg her nødvendigvis hevder at disse bindingene er av det gode.) For det andre vil en manglende vilje til å leve også i ikkemenneskelige dyr svekke overlevelsesinstinktet, noe som er vist gang på gang ved at deprimerte dyr spiser mindre, ikke tar vare på egen hygiene samt unnlater å kjempe om de kommer i livstruende situasjoner. Likevel er det en overvekt av individer med skader og sykdommer (som vi kan anta er svært smertefulle), som likevel kjemper med nebb og klør for å beholde eget liv. Det kan ikke forklares med instinkter alene. Også ikkemenneskelige dyr ønsker å beholde livet.
“Alternativet til avlivning er langvarig smerte”
I visse tilfeller er ikke behandling en mulighet, og vi står overfor en situasjon hvor dyret antagelig vil være i smerter resten av livet, og hvor dette livet kan vare i en god stund fremover. Dette er ikke en situasjon man ønsker for noen, og i vår kultur vil det gjerne fremstilles som hjerterått å ikke avlive. Jeg er uenig i dette, og mener at når man tar et liv på grunn av smerte, utelukker man muligheten for at man også kan oppleve glede selv når en opplever store smerter. Alvin viste meg at det er mulig, og han viste meg at han verdsatte sitt eget liv, selv under store smerter og ubehag.
Det slutter aldri å forbløffe meg hvor godt ikkemenneskelige dyr generelt håndterer smerte. Jeg har rukket å bo med en del syke dyr, og har sett livsmot og tapperhet jeg sjelden ser i andre mennesker. Selv i smerter som ikke kan være noe annet enn grufulle, leker de, hopper, koser, smiler og i det hele tatt lever. Likevel oppfører vi mennesker oss som om smerte er en større belastning for de dyrene vi holder som kjæledyr enn for oss selv. Klarest viser vi dette ved at vi avliver ikkemenneskelige dyr rett som det er, men ikke har legalisert aktiv dødshjelp for mennesker; vi sanksjonerer drap av mennesker som faktisk har et ønske om å dø, og med det sier vi at det er uetisk å ta et liv selv når den som besitter dette livet ønsker det bort, fordi livet er ukrenkelig.
