Jeg har mel på nesen; jeg har bakt bagels, kokossjokoladekjeks og en salt paibunn som senere skal fylles. Om litt skal jeg vaske gulvet mens jeg aper etter en veldig munter (er det lov til å si irriterende?) jente som sitter inne i stereoanlegget og vil lære meg tysk.
Nå satte jeg meg riktignok ikke ned for å skrive akkurat dét, men jeg ville tipse om den korte serien The Monastery som ligger ute på YouTube i atten deler. Det er en veldig snill virkelighetsserie som handler om en gruppe menn som skal leve i et kloster i tre måneder - under veiledning av munkene som bor der. Jeg er nesten i ferd med å etablere en slags tradisjon, for dette blir den tredje sommeren jeg ser serien. Her er første del:
I begynnelsen av uken fikk jeg den siste eksamenskarakteren jeg har ventet på, og endelig kunne jeg slappe av med vissheten om et vel gjennomført vårsemester. Jeg har alltid vært en bekymrer, og må gjerne lese gjennom eksamensbesvarelsen flere ganger i venteperioden, bare for å bekrefte at jeg ikke har gjort noen store blundere. Selv om dette noen ganger er betryggende, blir jeg også påminnet om småfeil og utelatte detaljer som kunne løftet oppgaven - og som jeg derfor blir gående å ergre meg over: “Hvorfor nevnte jeg ikke gurdwaraen da jeg beskrev sikhenes ritualer?” Men med bekymringene ute av veien, er det nå lettere å fordype meg i de av vårsemesterets religioner som fenget meg mest, nemlig den nevnte sikhismen samt hinduisme. Jeg gleder meg til å lese mer om disse to, og da uten å måtte tenke på alt jeg kunne nevnt på eksamen, for det gikk fint.
Ikke overraskende har den stille uke hittil vært ganske rolig. Samboeren min er blitt syk for annen gang denne måneden, og som den hønemoren jeg er, tar jeg velvillig på meg rollen som sykepleier. Jeg må likevel innrømme at jeg er litt engstelig, for jeg har nemlig en liten spyskrekk, og blir helt svett hver gang han så mye som hikker. Men jeg overlever.
Pensumlesning blir det også tid til, men jeg skal ærlig innrømme at jeg lett lar meg distrahere nå under opptrappningen til påsken. Det er ikke en høytid jeg har rukket å bli helt fortrolig med. Den er så vekslende og uforutsigbar. I ett øyeblikk er den fylt av det dypeste mørke og offer, mens i det neste er den sprudlende positiv, full av vårtegn og en ny begynnelse. Godteri og korsfestelse, med andre ord. Likevel er påsken den høytiden jeg vil kalle for min favoritt, nettopp fordi den er litt ubehagelig, den krever noe av oss som feirer den. Det liker jeg, jeg vil bli utfordret!
Men jeg forakter heller ikke det koselige, og nå er David Suchet på NRK.
Jeg har lett aktivt etter et trossamfunn å høre hjemme i de siste ti årene, både i og utenfor kristendommen. Mens jeg igjen har begynt å identifisere meg som kristen er det likevel et spørsmål om hvilket kirkesamfunn jeg skal tilhøre. Jeg har vært delt i spørsmål om både tro og praksis.
Særlig ser jeg at jeg dras mellom en religiøs utfoldelse som kan kalles liberal og en som kan anses som konservativ. På den ene siden har jeg ikke et tradisjonelt syn på hva frelse er, jeg er skeptisk til autoriteter og foretrekker ofte å bryte min egen vei. På den annen side er jeg kritisk til den moderne og individualistiske holdningen til religion, hvor man plukker til seg det en liker, og lar det være med resten. Man må hengi seg fullstendig, eller la det være, synes jeg. Jeg innser at min autoritetsskepsis ikke bare er grunnet i sunn selvstendighet, men kanskje også litt i frykt.
Når jeg velger et trossamfunn må jeg også velge et program som jeg skal hengi meg til. Jeg tror det er mange veier til lykke og være med Gud, noen kanskje er effektive enn andre, noen med færre blindspor enn andre, men absolutt flere veier til samme mål. Problemet er å velge. Jeg innser også at en av grunnene til at jeg har lett så lenge, er fordi det er noe ganske fryktinngytende ved å finne det jeg leter etter, det vil ganske sikkert endre livet mitt. Kanskje ikke på en storslått måte, men forandringer vil komme, og jeg liker det kjente.
Jeg har nesten bestemt meg nå, men jeg skal holde valget for meg selv litt lenger. Til det ikke er så skummelt. I mellomtiden skal jeg lese bøkene jeg har bestilt:
Jeg har skrevet mye om barndommen min i det siste. Jeg har spurt meg selv om hvordan jeg var, om jeg hadde likt meg selv om jeg møtte mitt unge meg i dag, om alt virkelig skjedde slik jeg husker det. Noe av det jeg husker best fra barndommen var frykten for å bli voksen. Det har antagelig mye å gjøre med at mine foreldre hadde det vondt, og jeg ikke ville oppleve det samme. Jeg opplevde også at det etter hvert som jeg ble eldre ble lagt et større press på meg for å være noe annet enn det jeg følte for å være; etterhvert som jeg ble eldre var det færre og færre som så på barneteve, lekte med bamser og tegnet med fettfarger. Jeg likte å være barn. Jeg likte friheten i fantasien, leken og muligheten for å lukke meg fullstendig inn i mine tanker.
Men det er også mye jeg ikke likte. Jeg likte ikke å bli snakket om bak min rygg, at andre kunne ta avgjørelser for meg uten å spørre meg, eller å bli spurt om ting bare for å vite at begge mine svaralternativer ville såre minst én av mine foreldre.
Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den annen, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.
