Utilsiktet lærdom fra værmeldingen

I stedet for å dra rett hjem etter jobb, har jeg begynt å spasere bort til livsledsageren, som jobber på den andre siden av byen. Til tross for at turen over tar litt tid, er det som regel for tidlig for ham å dra hjem da, og jeg venter derfor på ham i bilen – for han kjører til og fra jobb. Han parkerer alltid helt nær bryggekanten, så nærme at jeg må gå inn på førersiden og krabbe inn til passasjersetet. Vel inne åpner jeg døren over bryggekanten og hører på bølgeskvulpet – og duren fra cruiseskipene – mens jeg leser. Det er et fint sted å lese, et fint sted å være, mens jeg venter på at hjernen skal stille seg om fra jobb- til hjemmemodus.

Etterhvert er han også klar for å dra, og vi kjører hjem mens vi hører på radio. Det hender vi sier noe, men ikke mye. Besteforeldrene mine – de på farssiden, som fortsatt er forelsket i hverandre – snakker sammen gjennom hele dagen. Det gjør ikke vi, ikke så mye i hvert fall, og hver gang jeg tenker på det, håper jeg at det nettopp ikke er småskravling som er nøkkelen til livslang kjærlighet. Vi hører på radioen og veksler blikk når noen på radioen sier noe merkelig, noe som skjer ganske ofte. Programlederne er alltid fryktelig opptatt av været og virker å ta regnvær personlig – de har åpenbart ikke hage med tørste planter -, og jeg merker jeg meg at det er et gode at man ikke alltid får det en ønsker seg. Gid jeg husker det neste gang jeg ikke får et ønske oppfylt.

Mellomtid

Det begynner å nærme seg en måned siden semesterslutt, og jeg må si at det har vært en uvant periode. Jeg har levd litt fra dag til dag – hver morgen med et håp om at jeg akkurat denne morgenen skal finne drømmejobben utlyst. Åpne søknader har jeg også sendt ut, men etter en måned begynner jeg å gå litt tom for ideer på den fronten. Noen ganger går hele dagen med på å skrive jobbsøknader, mens andre ganger finner jeg ingenting og er fri til å bruke dagen på noe annet, slik som i dag.

Jeg er nettopp kommet hjem fra en lang tur i høljregnet (hvor jeg på vei hjem betalte for en bolle med våte penger). Det beste med slike turer, særlig om man går ut midt på dagen før folk avslutter jobbdagen, er at en i hovedsak bare treffer på andre regnelskere. Slike som nikker bekreftende når jeg sier at trærne ser ut til å trives med det bergenske sommerværet. Slike som helt sikkert blir like oppgitt som jeg når vanlig regnvær blir en nyhetssak på Dagsrevyen om sommeren – i Norge!

Det er fint å kunne vie hele dager til turer og sysling hjemme, men jeg håper likevel at jeg snart får en hyggelig telefon fra noen som ønsker å jobbe sammen med meg. For etter flere år med studier, savner jeg egentlig å ha en arbeidsplass, og spesielt en arbeidsplass der jeg vet at jeg ved å gjøre jobben min bidrar med noe godt til fellesskapet. Det er selvfølgelig også noe jeg kan og bør gjøre hjemme, men dere skjønner kanskje hva jeg mener …

(Bilde: CC Christine Majul)

Regn, regn kom til meg!

Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.

Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet – og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.

Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?

Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?

Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».

Ønsker alle en fortsatt våt sommer!

(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

Lykketips fra Mammadamen

Mammadamen har gitt lykketips til mange bloggere, og nå har jeg også fått ett. Det ligger i kommentarfeltet under forrige innlegg, men jeg synes det var så fint at jeg ville vise det frem i et innlegg for seg selv:

Jeg har valgt regn som tema for denne lykketipsutdelingen, som faktisk er den 11. Mitt lykketips til deg, nr. 64, er å reise til et fint sted du liker ved sjøen, gjerne med mannen din, og se hvor fantastisk regnet treffer sjøen. Ta med synet hjem, drikk noe varmt og se regnet treffe vindusruta. Jeg vet at du liker deg hjemme, varm og innendørs. Jeg tenker at regn er lykke både inne og ute, men ekstra lykke inne etter ute.

***

Ganske urelatert: Jeg har ryddet i lenkene mine og har lagt til flere blogger.

Inn-i-kroppen-opplevelser

Jeg gikk over Puddefjordsbroen på vei hjem. Det yret mot ansktet mitt, og jeg strakk hendene mine ut foran meg for å kjenne på det. Når det regner tenker jeg alltid på stedet i Profeten av K. Gibran der det står om klær:

Would that you could meet the sun and the wind with more of your skin and less of your raiment,
For the breath of life is in the sunlight and the hand of life is in the wind.

Vær må føles på.

Yret samlet seg i små vanndammer i håndflatene mine, og plutselig føltes de ikke lenger som mine hender. Jeg kjente dem knapt nok igjen. Jeg fikk følelsen jeg får når jeg prøver kjoler i prøverom i klesforretninger, når jeg studerer kjolen fra alle kanter og vrikker med hele kroppen for å kjenne hvordan stoffet sitter mot huden. Jeg tok hendene opp fremfor øynene mine og studerte dem. Folk gikk forbi meg – jeg hadde glemt å fortsette å gå. Dette er ikke mine hender, sa jeg, høyt. Jeg tok meg i det. Inne i meg gjentok jeg det, denne kroppen er ikke meg, den er som alle kjolene jeg prøver på.

Intellektuelt sett har jeg lenge vært inneforstått med tanken om at vi er noe mer – og annet – enn bare vår kropp. Jeg har sett små venner dø, og betraktet den kroppen som ligger igjen som tømt for den jeg var glad i. Men følt det for meg selv hadde jeg ennå ikke gjort. Kroppen min er ikke meg, og hendene jeg skriver dette med er bare til låns.