Slik Gud ser meg

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var den gang jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg.

Jeg må smile litt av Paulus når han skal fortelle mennene i Efesus hvordan de skal elske sin kone og han sier de skal elske henne som de elsker seg selv, fordi ingen noen gang har hatet sin egen kropp. Jeg stopper opp og vrir ansiktet i en grimase av uforstand, men han skriver faktisk det, og fortsetter: «Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 4,28-29). Vel, spol nå frem to tusen år til vår tid der kvinner – og selvsagt også menn – opplever sult som en fiende og får dårlig samvittighet når vi spiser for å stille den. I dag er det ganske mange som hater sin egen kropp.

Et liv som slanker

Jeg tenker på all den tiden jeg har brukt gjennom livet på å bekymre meg for vekten min, en vekt som hele tiden har vært over idealet. I dag er jeg ikke på mitt tyngste, men jeg er større enn da jeg i tenårene slanket meg for første gang. Det første av utallige forsøk siden.

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var da jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg, for den var helt fin som den var, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt andre kvinner si akkurat det samme om seg selv. Lærdommen her er åpenbar: Det er på tide å slutte fred med kroppen min slik den er akkurat nå.

Djevelsk overvekt

Som alltid når jeg skal lære eller utforske noe nytt, leter jeg frem bøker om temaet, men det var sannelig ikke lett å finne veiledning i det å bli venn med egen kropp fra et kristent perspektiv. Fra buddhistisk hold er det massevis, der noen bøker er eksplisitt religiøse, mens andre seiler på den mer nedtonede mindfulnessbølgen. Det utgis også rikelig med slike bøker fra et sekulært perspektiv, og da med varierende grad av identitetspolitikk og banning. Dessuten er det flust med alternativer for kristne som vil kombinere den daglige andakten med slanking. Hva med God’s Weight Loss Secret eller The Jesus Diet?

Her kan man lett få inntrykk av at kroppsfett er av djevelen og at den eneste kroppsfasongen som i sannhet ærer Gud, er den slanke. En større kropp vitner om synd – om dødssyndene fråtseri og latskap – og om svikt i forvalteransvaret, for en vel ivaretatt kropp skal da også være en slank kropp?

Overvekt er blitt både en religiøs og sekulær synd. Jeg får derfor legge godviljen til og tro at folk mener de er til hjelp når de forteller meg at jeg er tjukk. Men jeg er altså klar over det allerede. Hadde noen stukket av med brillene mine, ville jeg likevel hørt lyden av lår som gnisser mot hverandre når jeg går.

Min synd, min skam

Jeg kan gå med på én ting. Min gjennomgående synd er forsøket på å finne trøst og sann hvile andre steder enn hos Gud, og det vitner kroppen min om. Den er ærlig slik. Det er ganger der det føles som om en Snickers kan fylle tomrommet i hjertet raskere enn Gud. Og skammen over å spise den første, gjør terskelen lavere for å spise den neste.

Skam kan være nyttig, og min har vært trofast i påminnelsene om at forsøket på å spise bort følelsene mine ikke har vært av det gode, men heller ikke var løsningen skammen drev meg mot god. Jakten på en smalere kropp ble bare nok en avgud, og selvforakten skapte en større avstand mellom meg og Gud enn det all verdens sjokolader kan gjøre. Ironisk nok har jeg gått litt ned i vekt etter at jeg nedla et personlig forbud mot slanking og matregler, men det får være som det er.

Slik Gud ser meg

Dette er ikke et budskap om at alt er like greit og at Gud ikke bryr seg om hva vi gjør med kroppen vår eller hvor vi søker tilfredsstillelse. Jeg skal ikke hylle usunnhet eller fremme overvekt som ideal, og jeg fremsetter på ingen måte et krav om at alle nå må begjære min brede bak. Nei, jeg bare øver meg på å være litt greiere med meg selv. Jeg øver meg på å se det som Gud ser når han ser på meg.

Guds favn er bred nok til å nå rundt enhver.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 7. juni og ligger også ute på Verdidebatt.

Tro på pauserommet

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

Alle menneskers lodd

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
 religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
 etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Takt og tone

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik 
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 5. oktober 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.