erkjennelser

Vi har en liten vegg med bøker i stuen vår, og til tross for at jeg i løpet av de siste årene har gitt bort mer enn tre fjerdedeler av alle bøkene mine, er mengden med bøker noe av det første gjester legger merke til når de besøker oss. Til gjengjeld legger jeg som regel merke til hvor få bøker jeg ser når jeg besøker andre.

I bokhyllene mine er det mange forskjellige bøker: romaner, diktsamlinger, tegneseriebøker og ikke minst faglitteratur. Politikk og religion er gitt flere hyller. Jeg har nye og gamle bøker, men det er de gamle jeg liker best. Jeg liker den litt stramme lukten av dem, det gule skjæret i papiret. Det aller beste ved gamle og brukte bøker er når tidligere eiere har laget notater i margen etter hva de synes er godt skrevet, eller hva som har opprørt dem. Jeg liker å kunne sammenligne min leseropplevelse med tidligere lesere på den måten. Bøkene gir dermed en form for kontinuitet, og de binder meg til andre mennesker gjennom historien som fortelles på sidene, og historien som fortelles gjennom andre menneskers behandling av bøkene. Alt etterlater seg tegn. Jeg også lager notater i margene, understreker og lager kanskje også noen eselører.

Til tross for de store opprydningene og utrenskninene forventer jeg at de ledige plassene i hyllene mine fylles opp relativt raskt, og derfor mener T. at jeg bør pakke noen av bøkene sammen for å sette dem på hans foreldres loft. Min innvending er selvfølgelig at jeg ikke kan unnvære noen av bøkene mine, og hadde jeg kunne det, hadde de ikke vært her. Bøkene blir. Men min evne til å inngå kompromisser er stor nok til at noen bøker er gjemt unna i klesskapet på soverommet…

For de som har spurt: Nei, jeg ønsker meg ikke lesebrett til hverken bursdag eller jul!