Trofasthet i lesningen

Sosiale medier opptar mye tid i menneskers liv fordi det tar så kort tid. Det samme med nettavisene, for de gode langlesningsartiklene er i mindretall, og når jeg her hjemme ikke engang har abonnement hos noen av dem, består turene innom mer av overskrifter enn artikler. Det hender det står noe interessant, enten en konkret opplysning eller noe verdt å tenke på, kanskje til og med noe som inspirerer til handling, men de færreste besøk er slik.

For det første er det grenser for hvor mye som hender i verden mellom hvert besøk, og dernest er det grenser for hvor raskt journalistene rekker å skrive noe fornuftig om det, om de da velger å skrive noe fornuftig i det hele tatt. Dette vet jeg, og jeg tenker det under besøkene, likevel klikker jeg meg inn flere ganger om dagen. Rastløst.

Den åpenbare løsningen må være at jeg simpelthen slutter å klikke meg inn. Kanskje lese en delt artikkel. Heller velge tidsskrifter som ikke spiller på lag med rastløsheten, for ikke å snakke om bøker. Muligens et par hederlige unntak blant avisene.

I noen forvirrede uker for et par år siden, forsøkte jeg meg på hurtiglesning. Jeg leser nemlig ikke spesielt raskt. Kanskje gjennomsnittlig, jeg vet ikke, men sakte nok til å registrere at andre kommer gjennom langt flere bøker enn jeg. Det finnes gratisprogrammer laget for å trene opp lesehastigheten. Deriblant et hvor jeg kunne lime inn teksten jeg skulle lese, som jeg så fikk servert i form av ett raskt blinkende ord om gangen. Det var mulig å justere hastigheten, og jeg klarte etterhvert å lese dobbelt så raskt som jeg var vant til, men ikke uten at det gikk ut over forståelsen, så jeg tok heldigvis til fornuft og avfant meg med mitt eget tempo.

På et vis, for jeg sluttet ikke å skumlese. Det meste som leses på nettet, skumleses, og skumlesning har sin plass. Jeg skulle til å skrive at det ikke er nødvendig å finlese oppskrifter eller bruksanvisninger, før jeg tok meg i det, for mang en middagskatastrofe kunne vært avverget om oppskriften ble viet større oppmerksomhet i forkant. Likevel, eksempler på tilfeller der skumlesning har sin plass, finnes nok, men jeg vil ha mindre av den. Da handler det ikke om farten på lesningen som sådan, men hva den sier om det jeg leser. Om teksten ikke er verdt min fulle oppmerksomhet, er den engang verdt en del av den? Eller omvendt, hva sier lesningen om leseren?

Kanskje sammenligningen er vel drøy om jeg skriver at skumlesning er lesningens svar på såkalte uforpliktende forhold. Da må i så fall lectio divina være ekteskapet. Jeg hørte om en munk som i timen avsatt til åndelig lesning skulle lese seg gjennom salmene. Ikke på én dag, selvfølgelig, men over tid. Det var bare det at verset han begynte med hadde så mange lag at han ikke kunne rikke seg, så han leste kun dette verset igjen og igjen. Etter mange år hadde han ikke kommet lenger. På et vis, i rastløshetens tidsalder, stod han stille, men jeg kan ikke tenke meg at han opplevde det slik.

Nyttårsforsett: trofasthet

Tyveseksten ble et venteår. Jeg har ventet på NAV, ventet på en praksisplass, ventet på kroppen min som ikke helt henger med, ventet på at vår engstelige Sonja skal stole på oss nok til ikke å bite, og rett før påske satt jeg en lang ettermiddag og kveld på sykehjemmet sammen med Mamma, Bestemor, onkel og tante og ventet på at Bestefar skulle puste ut. Dèt var en av to begivenheter som stikker seg ut fra året som er gått, den andre er den lykkelige oppdagelsen av småskogmus i hagen.

Inntil helt på tampen av året gikk jeg rundt og trodde jeg ventet tålmodig, før jeg leste artikkelen om dovenskap i magasinet Streks serie om dødssyndene, og jeg gjenkjente meg selv i beskrivelsen av acedia, også kalt middagsdemonen, en misnøye som viser seg i stadig søken etter distraksjoner. Eller søvn – alt som får tiden til å gå med så lite aktiv deltagelse i form av innlevelse som mulig. En form for eksistensiell kjedsomhet med andre ord.

Det var en overraskende oppdagelse, for jeg har nemlig innbilt meg at jeg svært sjelden kjeder meg. Jeg kjenner et par som antagelig kan fortelle meg at dette vil bedres når jeg til slutt får en praksisplass, men jeg kan ikke huske jeg hadde det annerledes da jeg fortsatt var i jobb. Det er ikke et spørsmål om mengde aktiviteter, tvert om kan slikt bli bare nok en distraksjon, som mat for demonen. I Praktikos, munken Evagrius’ veiledning til det asketiske liv, hvor tilstanden først ble beskrevet, er botemiddelet trofasthet:

Forbli i cellen, og cellen skal lære deg alt

Uten å ha klart for meg hva akkurat det innebærer for en dame nokså langt fra ørkenens eremittceller, får det være nyttårsforsettet for tyvesytten. Forbli i cellen.

Godt nytt år!

“Lad os gå glip af noget mere i 2016”

Jeg liker smågretne, men vittige mennesker. Som oftest er de briter, men danske Svend Brinkmann er også fin. I Politiken i dag skriver han om gleden ved å gå glipp av mer, i et samfunn der alle helst skal rekke over så mye som mulig.

Måske skal vi forstå, at mennesker har en værdi i sig selv, der ikke kan reduceres til, om det giver mig ’en god oplevelse’ at være sammen med dem?

Måske skal vi erkende, at livet i det hele taget ikke bare handler om at opleve så meget som muligt, men også om at leve op til mellemmenneskelige fordringer, og at det sidste forudsætter en villighed til at gå glip af noget.

 

Faste fra hva?

På onsdag begynner den store fasten. Jeg vokste opp med markering av fastelavn med kremboller og fjærpyntet ris, men som de fleste andre, uten å følge opp med selve fasten. Det begynte jeg ikke gjøre før jeg var voksen. Da heller ikke faste i tradisjonell forstand, altså ved å redusere næringsinntaket, men jeg har heller valgt meg et fasteforsett, en konkret vane eller vare å avstå fra.

Fasten er forberedelsen på påskehøytiden, eller storrengjøringen før festen. Tiden for å luke ut det som skaper avstand til Gud og nesten. Jeg har lett for å glemme den siste biten. Det er så lett å la det være bare Gud og meg, bønn og stillhet, men det er kun én del av det kristne etos, og i år skal jeg jo nettopp øve meg på å være generøs. Men nettopp i år har jeg hatt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal avstå fra, foruten å gi litt ekstra til et par organisasjoner jeg setter pris på. Her mener jeg ikke å si at jeg lever så asketisk at jeg ikke har noe å gi avkall på, for der er mangt å velge mellom, men ingen enkeltting har pekt seg ut, og jeg vet av erfaring at et tilfeldig valgt forsett sjelden fører med seg så mye. I forrige uke begynte jeg faktisk å bekymre meg for at forsettet ikke ville dukke opp overhodet, og jeg lurte på hva jeg i så fall ville gjøre. Det var før jeg innså at årets fasteforsett hadde ligget fremfor meg en god stund. Fremfor meg i form av sitt fravær.  

Fasteforsettene har vært en fin inngangsport til praktisering av fasten, men det er på tide å bevege meg enda litt nærmere tradisjonen. Jeg er imidlertid ikke klar for praktisering av tradisjonell faste – til det har jeg for mange rare følelser knyttet til mat og matregler, og fasten ville innen kort tid ledet oppmerksomheten min mot noe ganske annet enn Gud -, men jeg kan praktisere en generell nøysomhet i fastetiden. Og ta det derfra.

Om å gjøre generøsitet til vane

Jeg funderer over hva jeg har å dele, nå som jeg har satt meg som mål å være mer generøs. Da jeg begynte å tenke på det, meldte imidlertid mindreverdighetskompleksene seg raskt og spurte meg om jeg ikke trodde litt vel høyt om meg selv, når jeg innbiller meg at jeg har noe å gi som er verdt å ta imot. Ikke minst nå som jeg er arbeidsledig uten særlig med penger til overs – snarere lever jeg på andres generøsitet.

Jeg slo det riktignok fra meg, for er det noe praksisen med takknemlighet har lært meg, er det at jeg lever i overflod. Jeg har rikelig av mye. Dessuten handler ikke generøsitet så mye om hva som gis, som å være åpen for å dele ved behov. Deretter kan heller mottageren avgjøre om gaven er til nytte eller ikke. Og når jeg nå tenker over hva jeg har å gi, og lager meg delmål, er det for å øve meg opp og gjøre generøsitet til en vane jeg etterhvert ikke skal måtte fundere over eller planlegge, men bare leve ut fordi det faller seg naturlig. Slik det burde være.

Først skal jeg øve meg på å dele ord. Dele mer av det jeg skriver – det jeg hittil har lukket inne i notatbøkene mine. Og jeg skal gi flere av de komplimentene og oppmuntrende ord jeg har hatt for vane å holde for meg selv av frykt for å forstyrre og en rekke andre snåle grunner. Der begynner jeg.