Mennesket som byrde og byrdebærer

Det er vanlig å snakke om det imperfekte som noe utenfor en selv, som noe andre er, men mennesket er begrenset, avhengig og sårbart. Det kan strebe etter noe annet, etter perfeksjon, men i kampen for det perfekte, skjer det en utsortering av imperfeksjon som i siste instans rammer alle, selv dem som i en begrenset periode kunne innbille seg å være unndratt. Om ikke annet, tydeliggjøres avhengigheten ved livets begynnelse og slutt, men for noen synes den godt gjennom hele livet, og deres menneskelighet lyser klarere igjennom. De blir slik symboler på det imperfekte, på byrden mennesker utgjør for hverandre. De er motsatsen til det autonome mennesket som klarer seg selv og forventer det samme av andre. Skjønt er det som nevnt ren innbilning.

Byrden jeg er, er der uten noe jeg selv skulle ha sagt, uløselig knyttet til min menneskelighet, men innrømmelsen av den samt viljen til å bære byrden andre er, kommer ikke av seg selv. De er imidlertid forutsetninger for et godt samfunn, for at mennesker skal kunne leve sammen, for at mennesket i det hele tatt skal kunne leve. Avhengige som vi er.

***

Les også Bygdanytts artikkel om Elias med Downs syndrom

Frø blir til trær

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles “after-birth abortion”, får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

***

Teksten er også publisert på Verdidebatt.

Bli hos meg

På nytt leser jeg Svend Brinkmanns kronikk, med ordene:

Måske skal vi forstå, at mennesker har en værdi i sig selv, der ikke kan reduceres til, om det giver mig ’en god oplevelse’ at være sammen med dem?

Hvor passende de er. Jeg tenker på Lammelårtankers innlegg om et debattklima der venner og familie – vips! – slettes fra vennelisten over politiske uenigheter. Jeg tenker på den stadige deling av memes om nødvendigheten av å kutte ut “toxic people”, hvem nå enn dem er, men visselig byttes de ut til fordel for mennesker like utbyttbare, dersom nye gnisninger skulle oppstå. Jeg tenker på den årlige økningen på 15 000 av mennesker som mangler i Norge. Jeg tenker på skilsmissestatistikkene. Og jeg tenker på Peter Hitchens som stadig påpeker hvor vanskelig livsvarig samliv er – og nettopp derfor bør ikke samfunnet gjøre det for enkelt å bryte ut av det. Det er så altfor lett å gi hverandre opp.

De får meg også til å tenke på denne:

“Lad os gå glip af noget mere i 2016”

Jeg liker smågretne, men vittige mennesker. Som oftest er de briter, men danske Svend Brinkmann er også fin. I Politiken i dag skriver han om gleden ved å gå glipp av mer, i et samfunn der alle helst skal rekke over så mye som mulig.

Måske skal vi forstå, at mennesker har en værdi i sig selv, der ikke kan reduceres til, om det giver mig ’en god oplevelse’ at være sammen med dem?

Måske skal vi erkende, at livet i det hele taget ikke bare handler om at opleve så meget som muligt, men også om at leve op til mellemmenneskelige fordringer, og at det sidste forudsætter en villighed til at gå glip af noget.

 

“Further up and further in”

Jeg leser Gilbert Meilaenders bok Neither Beast nor God – The Dignity of the Human Person, hvilket for øvrig er skikkelig god, og festet med ved et par avsnitt som så godt illustrerer hvordan et liv som fra utsiden kan virke lite – for ikke å snakke om stillestående -, kan være alt annet:

“All genuine goods have a kind of open horizon; there never comes a point at which we cannot enter into them yet more deeply. C.S. Lewis captures this beautifully at the end of The Last Battle. When all the faithful Narnians and the children from our world are drawn into Aslan’s world, the refrain becomes: ‘further up and further in.’ It strikes them that Aslan’s world is much larger than it had seemed when they were still outside it, and Lucy puzzles over this with Tumnus the Faun.

‘I see,’ she said at last, thoughtfully. ‘I see now. This garden is like the stable. It is far bigger inside than it was outside.’
‘Of course, Daughter of Eve,’ said the Faun. ‘The further up and the further in you go, the bigger everything gets. The inside is larger than the outside.'” (s. 71-72)