Bønn for kristen enhet

Det er godt å møte andre mennesker du har noe til felles med, og jeg blir alltid glad når det viser seg at nye bekjentskaper og jeg deler samme tro. Ensporet som jeg er, er det lite jeg liker bedre enn å snakke om tro. Likevel kan slike samtaler lett ta en vending som inntil få uker siden skremte vettet av meg: Mitt nye bekjentskap kan finne på å spørre hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret

Lenge kunne jeg ikke vise til noe annet enn mitt eget lønnkammer. Dét og medlemskapet i en kirke jeg ikke har vært til ordinær gudstjeneste i på seks år. Med andre ord en kirketilhørighet på papiret; et fenomen som for øvrig var totalt fremmed for de første kristne, der nettopp det gudstjenestefeirende fellesskapet var selvsagt. Det er i grunnen ganske rart at jeg som blir så glad av å møte andre kristne, såpass lenge skulle holde meg unna det stedet med høyest konsentrasjon av dem, nemlig kirken.

Riktignok har jeg forsøkt meg litt her og der. Jeg ble opprinnelig barnevelsignet i baptistkirken, før jeg i konfirmasjonsalder meldte meg inn i Den norske kirke fordi den lå nærmere – og arrangerte Ten Sing på torsdager! Før jeg en stund delte ut matpakker for Frelsesarmeen, deltok i andakter hos kvekerne og etter hvert jobbet i en katolsk skole med gudstjenester i arbeidstiden. For ikke å glemme en håndfull besøk i synagogen i Oslo underveis. Men jeg slo ikke røtter noen steder, og det har jeg skammet meg over. Derav frykten for spørsmålet om hvilken kirke jeg går i.

Lønnkammeret alene er ikke nok. Mennesker trenger hverandre.

Jeg har selvfølgelig visst det hele tiden – men fornektet det nesten like lenge – at lønnkammeret alene ikke er nok. Mennesker trenger hverandre. Det er en grunn til at vi som art fødes inn i familier, sies det. Men jeg forlot min families kirke, og siden har jeg vært på let, for mens jeg klarte å lure meg selv til å tro at det gudstjenestefeirende fellesskapet ikke var nødvendig, kom jeg uansett ikke unna behovet for teologisk veiledning fra pålitelige kilder.

Det kristne mangfold

Utfordringen ble så å finne min plass i det veldige mangfoldet av valgmuligheter. Ikke bare mellom kristne denominasjoner i seg selv, men også mellom disses indre fraksjoner. Man skulle kanskje trodd en utdannelse i ­religionsvitenskap ville vært til hjelp, men for min del åpenbarte den bare enda flere alternativer.

Jeg har i denne letingen oppdaget utallige måter å ære og tjene Gud på, men jeg har også tidvis blitt så oppslukt av selve søket at min egen relasjon til Gud har kommet i bakgrunnen. Slik det ofte kan være lettere å prate om Gud, enn med Gud. Slik det også kan være lettere å forbli i debattene om de enkelte kirkesamfunns institusjonelle utforming, enn å ta fatt på egen helliggjørelse.

Og mens jeg lette, ble splittelsene blant verdens kristne bare flere. Nå er ikke konflikt noe nytt, for vi kan lese om stridigheter blant de hellige allerede i Pauli brev, men hvem kunne egentlig sett for seg det omfanget vi står overfor i dag?

Kristen enhet

Det er til både fortvilelse og berikelse, dette mangfoldet. En del av meg har heller ikke ønsket å velge, for jeg lengter etter kristen enhet. Jeg lengter etter erfaringen av alle Kristi legemes lemmer i fullt samspill med hverandre. Er det egentlig mulig på denne siden av evigheten?

På tvers av tradisjonene finner jeg riktignok litt rusk, men også mye å være glad i. Hva skulle vi gjort uten det katolske intellekt, metodismens hjerte, Jean Calvins ærefrykt for Gud, den ortodokse fromhet, pinsevennenes inderlighet, Martin Luthers vekt på nåde eller anabatismens fredsommelighet? Vi trenger hverandre.

Når det kom til stykket, var det ikke endeløs grubling som førte meg tilbake inn i et kristent fellesskap. Det var oppslaget som dukket opp helt ut av det blå om tidlige bønnemøter jeg kunne rekke på vei til jobb. Og til min store glede sitter de andre også der og ber om fremgang og velsignelse for alle Bergens menigheter.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 2. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.