Hellig opprydning

Jeg satte meg ned for å se serien om den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bitt av ryddebasillen.

I hver episode hjelper Kondo en ny
familie med å rydde seg til et liv som gir mer glede. Oppskriften hennes er enkel, men omfattende: Man skal ta ut absolutt alt man eier fra skuffer og skap, holde hver gjenstand i hendene og se om den gir glede. Det som ikke gir glede, lukes ut og gis videre, mens det man vil beholde, skal få en fast plass i hjemmet.

Det oppsiktsvekkende med Kondo er respekten hun behandler hver gjenstand med. Preget av Japans folkereligion shinto betrakter hun alle ting som levende, og hun tror at tingene som fyller et hjem, for ikke å glemme selve huset, har et ønske om å gjøre nytte for seg og hjelpe eieren sin, selv også når den beste hjelpen er å gis videre. Derfor er det ingenting som måkes sammen og slenges krøllet i søppelsekker. Nei, alt som kastes, får en takk for innsatsen først.

For Kondo er denne ryddesjauen en hellig feiring, og begivenheten innledes med et ritual der hun knelende presenterer seg for huset til familien hun skal hjelpe. Dette er ikke akkurat hverdagskost for oss her i Vesten, og derfor har hun måttet tåle en god porsjon latterliggjøring.

Kritikk

I hjemlandet blir hun dessuten kritisert for å servere en utvannet form for shinto som reduserer hellige handlinger til huslige plikter, og her i Norge kritiserer religionsforskere apparatet rundt henne for bevisst å bruke religion i markedsføringen så hun skal bli mer spennende for et vestlig publikum (Vårt Land 18.02.).

Det er ikke opp til meg å vurdere hvorvidt hennes praksis er utvannet eller ikke, men hva gjelder de vestlige forskerne, lurer jeg på om problemet er at Kondo ikke er annerledes nok. På én side er hun tilstrekkelig preget av shintoismen til å avvike fra vestlig kultur. På den annen praktiserer hun den ikke i tradisjonell form. Hvilken bås skal hun da settes i?

Jeg har uansett latt meg begeistre av henne. Ikke fordi jeg deler hennes trosforestillinger om tingenes natur, for det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke tingene jeg eier lever, og jeg tror ikke de har en intensjon om å hjelpe meg. Derimot tror jeg at Gud, alle tings skaper, ønsker å hjelpe meg. Jeg tror at alle disse tingene som omgir meg, er gitt meg av Gud og at de av den grunn skal behandles med respekt. Ikke for sitt vesen, ikke fordi jeg tror det bor en ånd i dem, men for å ære selve giveren.

For mye av det gode

Så er det dessverre slik at alt godt kan perverteres. Hjemmet mitt var fylt av så mange ting at jeg ikke lenger klarte å se hver gjenstand for seg, men de ble til sammen en overflod som ga mer stress enn glede. Og heller enn å lede oppmerksomheten min mot Gud, ble de en distraksjon.

Noen finner sann glede i slik overflod, andre bryr seg hverken fra eller til, og
atter andre kan ta perspektivet til en kristen kritiker jeg leste nylig: Det gikk ikke bare på Kondos animisme som uforenelig med kristendom, men det ble også hevdet at all denne ryddingen vil åpne hjemmet for demoner. Kanskje mener vedkommende at ikke bare lediggang, men også tomme flater er fandens pute?

For min del håper jeg at Gud snarere enn demoner vil fylle de tomrommene jeg har ryddet den siste tiden, for jeg har virkelig ryddet.

Alt mitt tilhører Gud

Jeg gjør som 
Kondo anbefaler, holder hver gjenstand i hendene og vurderer den. Det var vanskelig de første dagene, men det løsnet for meg da jeg heller enn å betrakte tingene som mine, begynte å se dem som Guds eiendeler. Alt mitt er lånt av ham. Nå kan jeg spørre ham hvordan han vil jeg skal bruke det jeg beholder, og jeg kan takke ham for alt det andre i tillit til at han finner en bedre bruk for det annensteds.

Jeg innbiller meg ikke at denne oppskriften frigjør meg fra all hang til overforbruk, ei heller at jeg hermed er fri for alt som kan distrahere meg fra Gud, men et steg på veien håper jeg det er. Takket være en japansk dame som snakker med tingene sine.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. februar og ligger også ute på Verdidebatt.