Jeg er takknemlig for rent vann, og takker KIRKENS NØDHJELP for at de gir det samme til trengende verden over. Les mer om månedens takk HER.
Jeg har gjort mange gode bokfunn på Fretex den siste tiden, men ingen har kunnet måle seg med dagens funn: Sigurd Hoels Samlede romaner og fortellinger – i alt tolv bind, og til en liten brøkdel av hva samlingen går for i diverse antikvariater. Nå besøkte jeg faktisk Fretex for å se etter noen heftede Hoel-bøker jeg hadde sett meg ut før helgen, men altså… Det er nesten så man får lyst til å gråte en skvett (igjen).
Fra forordet. (Trykk på bildet for å gjøre det større.)
Min sommerferie begynte på mandag formiddag, som ble innledet med en liten høneblund og nok en storrengjøring. Jeg er en smule forskrekket over at jeg er blitt så ivrig på disse rengjøringsrundene. Kan jeg virkelig like å vaske? Det hele er utenkelig, og derfor har jeg besluttet å se på situasjonen med et mer eksistensielt blikk, og det gjør man altså slik:
Livet handler på sett og vis om å ta oppvasken. Livet begynner med skapelsen, men skaperverket må opprettholdes. Vi kan også skape – forhold, familie, tekst, tanker – men alt må til syvende og sist vedlikeholdes for ikke å forsvinne. Dyrker man frem en plante, må en huske på å vanne vedkommende regelmessig, det sier seg selv!
Vi mennesker krever enda mer, for vi er i det hele tatt noen skikkelige vedlikeholdsprosjekter, og det tar tid. Så mye tid at det kanskje er rimelig å si at variasjoner av vedlikehold opptar det meste av livet vårt, og derav slutter jeg at livet ikke bare er avhengig av vedlikehold, det er vedlikehold. Livet er altså å ta oppvasken – for en selv og/eller andre man vedlikeholder sammen med. Eller noe sånt.
Nå trekker jeg meg tilbake for å sørge over en mislykket eplekake.
Den britiske utgaven
Jeg har akkurat lest ut boken Smile or Die – How Positive Thinking Fooled America & the World av Barbara Ehrenreich. Det er en kritikk av den stadig voksende bevegelsen for positiv tenkning, særlig representert ved fremgangsteologi (prosperity theology) og det som kalles for “loven om tiltrekning”, som beskrevet i boken The Secret.
Det er lett å få inntrykk av at Smile or Die er en slags ode til negativiteten, men det kunne ikke vært mer feilaktig. Forfatteren taler for at vi skal forholde oss til virkeligheten slik den fremstår, og ser på overdreven negativitet som like truende som overdreven positivitet. Hun ønsker et samfunn preget av lykke, og forsøker å vise hvordan den nevnte positivitetsbevegelsen nettopp står i veien for dette. La meg forklare dette ved å se på hva fremgangsteologien går ut på, for den lar seg i grunnen oppsummeres ganske raskt: Gud vil at vi skal ha pene ting, og han gir oss gledelig disse tingene om vi inntar en holdning til livet. Tilsvarende kan en negativ holdning forklare alt det vonde som rammer oss – enten det er tap av jobb, naturkatastrofer, kreft, ulykker eller hva det måtte være. Det har den praktiske konsekvens, at folk i stedet for å organisere seg i arbeidet for et bedre samfunn, smiler seg tvungent gjennom vanskelighetene. Og de gjør de alene, for som sagt, alt vi får i hende har vi selv trukket til oss i kraft av våre personlige tanker. Gud (eller “Universet”) er redusert til en slags personlig assistent, hvis funksjon er å gi oss det vi ber om, likeledes blir våre medmennesker til brikker i vårt spill.
Even God plays only a supporting role, and by no means an indispensable one [...]. Gone is the mystery and awe; he has been reduced to a kind of majordomo or personal assistant. He fixeth my speeding tickets, he secureth me a good table in the restaurant, he leadeth me to book contracts. Even in these minor tasks, the invocation of God seems more of courtesy than a necessity. Once you have accepted the law of attraction – that the mind acts as a magnet attracting whatever it visualizes – you have granted humans omnipotence. (Side 132-133.)
Nå tar Ehrenreich fatt på mye mer enn akkurat dette – som positivitetsbevegelsens innvirkning på psykologien og forretningslivet - men som kristen og religionsstudent var det akkurat hennes behandling av fremgangsteologien som fanget min interesse. (Hun er for øvrig ateist.)
Jeg anbefaler denne boken på det varmeste! De som ikke ønsker å lese den på engelsk, kan prøve seg på den norske oversettelsen, med tittelen Livets lyse sider. Mens de som kanskje har litt dårlig tid, kan nøye seg med et foredrag om boken, for eksempel dette.
A vigilant realism does not foreclose the pursuit of happiness; in fact, it makes it possible. (Side 205.)
