Husk, du skal dø

Jeg tror skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig.

Det er lett å forvente mer når en allerede har mye. Det er i grunnen lett å bli vant til det meste, for vi mennesker er tilpasningsdyktige, men tilvenningen til velstand går nok ekstra raskt. Man blir vant til et visst volum av eiendeler og til et mangfold av tjenester og tilbud. Ønsker omdannes til opplevde behov, og etter hvert blir det som for kort tid siden var utenkelig luksus i vårt eget land – og fortsatt er det mange andre steder i verden – noe dagligdags.

Vonde på avstand

Forventningene til livet stiger, og vi fortsetter å ta mer og mer for gitt. Sjenerøse velferdsordninger, matsikkerhet og medisinske fremskritt holder det vonde på avstand. Visst får vi daglig servert historier om vold, død og annen elendighet fra avisene, men den generelle opplevelsen av trygghet er likevel høy i Norge.

Og godt er det, må jeg skyte inn, men det har også sine skyggesider. Vi kan risikere å bli utakknemlige, og jo mer vi forventer fra samfunnet og livet generelt, desto lettere er det å bli nedbrutt, for gleden over det man har, må stadig konkurrere med sorgen over det som mangler.

«Se bak deg, husk du er bare et menneske. Husk at du skal dø», ble det hvisket i øret til romerske hærførere når de vendte tilbake for å feire sine triumfer. Denne festbremsen av en påminnelse er fortsatt ikke gått ut på dato, for egentlig vet vi jo alle at vi en gang skal dø, men bevisstheten rundt det, og at det attpåtil kan skje når som helst, virker ikke å være spesielt høy i vår del av verden. Mitt inntrykk er at de fleste tar et langt liv for gitt.

Kan hende

Det viser seg blant annet i hvordan folk snakker. Mange bruker ordet når der jeg ville sagt om. Når vi blir pensjonister, sier de. Når du blir like gammel som jeg. Sant nok lever vi lenger enn aldri før, men det finnes likevel ingen garantier. Ingen av oss kan vite med sikkerhet om vi fortsatt er her neste uke. Kanskje havner jeg i en ulykke i morgen og dør på flekken. Kanskje rammes jeg av en sykdom som ikke tar knekken på meg umiddelbart, men likevel ikke lar meg oppleve noen form for alderdom. Det kan hende.

Riktignok skal man huske på mer enn bare egen dødelighet, for like gjerne kan det hende en får leve riktig lenge. Man får ta høyde for det også og leve på en måte som er bærekraftig over tid, både for egen del og etterkommernes. Være trofast mot kjæresten, ta utdannelse, unngå forbruksgjeld, få i seg noen grønnsaker og la flyskammen få praktiske konsekvenser. Den typen ting. Men det gjelder å finne balansen, og det er nettopp den jeg påstår vi ikke har funnet i vår kultur. Eller rettere sagt, vi har glemt den.

Om Gud vil

Igjen går tankene til språket og hvordan vi snakker om fremtiden. Det er sjelden jeg hører det nå lenger, og i de tilfellene kommer det utelukkende fra enten muslimske venner eller noen av den eldre garde, nemlig forbeholdet «om Gud vil». Den lille attpåklatten som formidler håp, men ingen visshet. Forbeholdet som lar oss snakke om fremtiden, legge planer og drømme, men uten å glemme at det faktisk ikke finnes noen garantier. Det er til syvende og sist ikke vi som bestemmer.

Jeg erfarer livet som grunnleggende uforutsigbart. Dessverre, får jeg nesten si, for jeg trives med struktur og orden og blir helt svett når jeg for eksempel skal samarbeide med fleksible og avslappede mennesker som stadig sier vi får ta det som det kommer. Presterer de i tillegg å fortelle meg at de stikker innom en gang i løpet av dagen, fremfor å gi meg et konkret klokkeslett, er jeg nær ved å hyperventilere. Da trenger jeg ingen påminnelse om at jeg en gang skal dø, for kaoskreftene virker allerede farlig nær.

Jeg overdriver selvfølgelig, men det er altså ikke slik at jeg tar lett på budskapet om at vi bør avfinne oss med dette uforutsigbare livet uten garantier. Jeg tror bare skuffelsene blir færre, og velsignelsene lettere å oppdage, når vi midt i vår overflod gjør det til et poeng å huske på at livet er sårbart og forgjengelig. Når vi husker at vi skal dø.

***

Dette innlegget ble første trykket i Vårt Land 29. juli og ligger også ute på Verdidebatt.

Gjennom Golgata til Paradis

Glem valentinsdagen, det er påsken som er årets store kjærlighetshøytid.

Det er langfredag, og vi følger Jesus langs korsveien. Jeg ser ham henge på korset og prøver å ta innover meg to tanker som hver for seg fremstår som like skremmende, nemlig at dette offeret både er en kjærlighetens gave til meg samt et kall til etterfølgelse.

Jesus vår brudgom

Vi mennesker prøver å få grep om det ubegripelige og beskriver Guds kjærlighet gjennom de relasjonene vi kjenner til i den skapte verden. Gud som konge, far eller venn. Jesus som bror eller til og med brudgom. Skal jeg være ærlig, har jeg ikke helt klart å omfavne brudemystikken. Når korset omtales som en brudeseng, eller når Høysangen leses som allegori, blir det litt mye for meg. Det er kategorier jeg helst holder adskilt! Samtidig følger jeg dem som mener at den erotiske kjærligheten kanskje er det beste bildet vi har på menneskets lengsel etter Gud. Og omvendt, ikke minst, er Guds kjærlighet overfor oss den beste veileder i våre relasjoner med andre mennesker.

Når Paulus i Efeserbrevet skal veilede ektefeller, sier han nettopp at mannen skal elske sin kone slik Jesus elsker kirken (Ef 5,25), og Jesus elsker kirken hele veien til Golgata. I vår kultur synes selv turen opp kirkegulvet i overkant lang. Skjønt det holdes fortsatt bryllup, men jeg registrerer at vekten heller ligger på feiring av kjærligheten enn inngåelse av løfter. Forelskelse er sant nok vidunderlig, men hvor mange flere bilder av par i full brudestas på Trolltunga trenger vi egentlig å se?

Behovet for forbilder

Jeg trenger heller flere forbilder i utholdende kjærlighet. Jeg vil ha virkelige eksempler på hvordan man kan leve med motsetninger og de problemene som gjennom et livslangt samliv aldri lar seg løse. Jeg vil se oppgjør med myten om kompatibilitet, den som når forholdet blir strevsomt sier at man bare ikke passer sammen – på tide med en ny kandidat!

Hva om vi heller fikk flere stemmer som Mor Teresa som sa at kjærlighet skal gjøre vondt? Eller G. K. Chesterton som sa at formålet med ekteskap er å kjempe seg gjennom og overleve det øyeblikket der man skjønner at en ikke er kompatible? Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som har lovet seg til hverandre, kunne holde det løftet og holde sammen.

Lidelsesveien

Nå er det ikke et poeng å forherliggjøre eller søke lidelsen for sin egen del, og ta ikke mine ord som en bagatellisering av vold eller gjentagende svik i parforhold! Noen typer lidelse skal man ikke måtte tåle, men selv uten den lidelsen vi kan betegne som urettmessig, rommer livet likevel et mangfold av smerte som ikke kan unngås.

Riktignok kan man forsøke å unngå det vonde, men jeg tar parti med Paul Tillich som sa at den som ønsker seg et bedre liv og en Kristus uten den korsfestede, ikke forstår mysteriet om Gud og menneskeheten. For den kristne fortellingen er annerledes. Vår frelser satt i Getsemane og ba en fortvilet bønn om å få slippe, før han dagen etter likevel tok lidelsesveien – for oss.

Det er litt av en kontrast til vår kultur, hvor avisene – dog ikke akkurat denne, takk og lov! – stadig vekk har forbrukerstoff om hvordan man kan sikre seg selv økonomisk ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Jeg er dessuten blitt overrasket de siste årene over hvor ofte jeg har støtt på holdninger om at kjærester ikke skal belemre hverandre med personlige problemer. For er ikke nettopp det litt av poenget med samliv, at man skal bry og bry seg om hverandre? Det skulle være en glede å bære den andres byrder, tenker jeg.

Paradis

Historien ender ikke ved Golgata. Det synes å være et nødvendig stoppested på veien til den glede som er dyp nok til ikke å rokkes av omstendigheter, eller kjærlighet sterk nok til å tåle grå perioder. «De som sår med tårer, skal høste med jubel», heter det i salmene (Sal 126,5). Jesus tok lidelsesveien helt til Paradis. Slik viste han oss hva kjærlighet er.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 15. april og ligger også ute på Verdidebatt.