Adventus Domini

Jeg har nettopp tittet på mitt forrige innlegg, der jeg skriver om tomme gester og symboler, og det slår meg plutselig som relevant nå i dag, første søndag i advent. I motsetning til hva TV-reklamer og diverse ukebladsreportasjer kan gi inntrykk av, er advent i kirkelig sammenheng en nokså alvorspreget tid. Ja, det er også en håpets tid, men det vi jo håper på, maner frem et visst alvor. Advent betyr nemlig “komme” eller “ankomst”, og ankomsten vi venter på, er Herrens: Adventus Domini.

Adventsstaken fylles med lilla lys, og mange finner også frem lilla servietter og annen lilla pynt i disse dager. Jeg har alltid opplevd det som koselig, og jeg ble derfor temmelig overrasket den gang jeg forstod at lilla er botsfargen. Er det ikke merkelig at denne fargen som symboliserer og oppmuntrer til bot og selvransakelse, nå bare er nok en måte å skape kos og stemning på? Og er det ikke merkelig at det som en gang var en tid for faste, er blitt julebordsesong? Ikke at kos og pynt er negativt i seg selv, men det er likevel et tankekors at advent som høytid hules ut slik. Det er som om vi ikke utstår å vente; som om vi ikke utstår de høytidene som krever noe tilbake.

 

Synd og håp

For et halvt år siden skrev jeg om planen min om å be Fadervår tre ganger daglig. Jeg tenkte den nye rutinen som et tillegg til de mer spontane og fritt formulerte bønnene jeg ellers har bedt, og slik har den i hovedsak også blitt, men jeg merker likevel at jeg ofte ikke lenger føler noe behov for å komme med tillegg “med egne ord”. Jeg har fått oppleve at intensjonen med å be og selve handlingen med å sette av tid til det, kan veie mer enn hva jeg faktisk har å si. Jeg opplever også stadig at jeg ved å lytte til formularene jeg resiterer, får svar på spørsmål og problemer jeg går og bærer på. Man kan kanskje kalle dem aha-øyeblikk – dem er det blitt flere av.

Som et nytt innslag har jeg begynt å bruke rekvisitter. Jeg har en Japa mala (kjøpt her) som egentlig er buddhistiske bønneperler og ment til mantraresitasjon, men jeg bruker dem til Jesusbønnen:

Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder!

I disse dager er tanken om synd blitt litt avleggs, og det klassisk kristne menneskesynet oppfattes som dypt pessimistisk og ødeleggende. Ja, de mest ytterliggående konspirasjonsteoretikerne skal ha det til at synd er noen kirken har funnet på for å kunne kontrollere mennesker. Jeg opplever imidlertid noe ganske annet. I Jesusbønnen konstaterer jeg at jeg er en synder, at jeg tar dårlige valg, at jeg ødelegger og stadig velger bort det gode – ingen kan nekte for sannheten i dette – men jeg kommuniserer også et håp om å bli tilgitt, elsket og tatt imot som jeg er med alle min feil og usympatiske sider. Og dette håpet er viktig.

Det er ikke et unnskyldende menneskesyn som formidles her, ei heller et uforpliktende moralsyn – alt er ikke lov, og moral er ikke subjektivt. Men vi ser et solidarisk menneskesyn, for  vi sitter alle i samme båt. Vi har alle problemer med å avstå fra å velge det onde, og med den kjennsgjerningen har vi alle grunnlaget for å forstå hvorfor andre av og til gjør oss vondt. Vi kan tilgi fordi vi forstår hvorfor våre neste handler som de gjør, fordi vi fortsetter å gjøre akkurat de samme feilene selv. Vi kan tilgi fordi vi sammen lever i håpet om selv å bli tilgitt.

(Bilde: CC Jess Hamilton)

Heidi blogger om mote

Plain modest

Eller kanskje ikke. I forbindelse med bacheloroppgaven min har jeg kommet over alt mulig rart og fint. Jeg har blant annet lest litt om det som kalles for plain people med deres klespraksis som kalles plain dress. Det dreier seg hovedsakelig om anabaptister (amish, mennonitter, o.l.) og konservative kvekere som har beholdt den opprinnelige klesstilen for å vise ydmykhet samt tilhørighet til deres respektive trossamfunn. For kvinnene dreier plain dress seg om lange, ens-fargede (som regel mørke) kjoler og kyser (bønneluer) De fleste som kler seg slik, lever gjerne i mer eller mindre lukkede samfunn, men i løpet av de siste tyve årene har det utviklet seg en bevegelse hvor mennesker som ellers lever rimelig integrert i storsamfunnet går tilbake til den opprinnelige klesdrakten for deres trossamfunn.

Plain dress
Plain dress

Noen oppdaterer riktignok drakten litt, og da får man det som kalles modest dress,  med en litt større variasjon blant kjolene (særlig når det gjelder farger og mønstre) og gjerne litt kortere ermer. Kysen byttes ofte ut med et lite hvitt skaut. Andre igjen moderniserer drakten enda mer til det som kalles modern plain, og disse kvinnene kan lett gli inn blant resten av oss, selv om de holder seg til klær av heldekkende type: lange skjørt, langermede gensere og slikt. Noen av disse fortsetter å dekke hodet, men bytter ut kysen og det hvite skautet med moderne hårbånd eller fargerike småskaut – slik ortodokse jøder og noen muslimer gjør. (Nettsiden Quaker Jane har mer informasjon om disse tre stilene.)

Flere plain modest

For meg er dette fryktelig eksotisk og spennende, og jeg synes de er veldig fine!

Bildene er tatt av Catherine (CC).

Himmeltitting

Jeg sitter og ser ut av vinduet ved skrivebordet mitt. Klokken er nesten fem på en søndag, og det betyr at besteforeldrene mine på Høybråten i Oslo allerede har gjort unna både middag og ettermiddagskaffen, mens jeg ikke har spist mer enn litt lørdagsgodtrester til frokost. Jeg begynner å bli litt sulten, men har ikke lyst til å reise meg opp. Den lille fliken av himmel jeg ser fra kjellervinduet mitt skifter mellom blå og overskyet. Lyset forandrer seg etterhvert som skyene driver forbi. Himmelen ser ut som vår – den er både pen og skummel.

Når man er student er ikke alltid vår (med en etterfølgende sommer) noe å glede seg til, slik man heller ikke alltid gleder seg til jul i høstsemesteret. For før sommer og jul kommer eksamener og oppgaveinnleveringer. Jeg skal levere inn bacheloroppgaven min i religionsvitenskap dette semesteret. (Jeg sammenligner Vennenes Samfunn Kvekernes og Den norske kirkes teologiske svar på miljøverndebatten, i lys av Niklas Luhmanns teorier om økologisk kommunikasjon.) Jeg veksler mellom å føle at jeg aldri har drevet med noe så spennende i hele mitt liv og en følelse av total overveldelse.  

Om litt skal jeg begynne å søke om jobb. Jeg skal (forhåpentligvis) jobbe mens jeg tar teologiske emner ved siden av, for jeg har ikke lenger råd til å bare være student – ikke når vi ønsker å flytte.  Jeg håper det blir fint.

(Bilde: CC David A. LaSpina)