Jeg hørte for litt siden på Ed Bacons julepreken (anbefales!) om tilgivelse. Han sier at vi må tilgi og elske dem som har gjort oss vondt, men vi trenger ikke like dem. Jeg stusset litt over dette, men samtidig passer dette svært godt med mitt eget forhold til andre mennesker, som jeg har tenkt mye på:
Mitt forhold til andre mennesker har alltid vært rimelig ambivalent. Jeg liker å lære om mine medmennesker, observere dem, lytte til historier fra livet deres, og jeg blir fort glad i dem. Men det er de færreste jeg faktisk ønsker å tilbringe tid sammen med – om det gir noen mening.
Det er likevel ett menneske jeg kan være sammen med hele dagen, hver dag uten å oppleve en intens trang til ro og isolasjon, og det er samboeren min. Hans tilstedeværelse gir meg større ro enn jeg får på egenhånd, og det er sjelden kost for min del. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan glede meg over å treffe mennesker jeg er glad i, trives på en arbeidsplass eller like å gå på spennende møter, for det kan jeg, men behovet for å være alene melder seg alltid. Jeg føler meg ikke skapt for å prate, for støy, for det rollespillet som preger sosial omgang. Jeg liker hverken fester, gruppeseminarer, festivaler eller telefonsamtaler. Det ligger ikke for meg, og det føles kvelende.
«Det blir bedre om du øver deg», sier mange, men hvorfor skal jeg det? Det forventes at jeg skal sykeliggjøre meg selv ved å gjøre mine preferanser til et problem jeg kan jobbe meg ut av. Man antar at jeg vil få det bedre om jeg retter meg etter dagens ideal om de store – men nære! – omgangskretsene. Men jeg trives best og bidrar mest, når jeg får leve i takt med min natur – slik vi nok alle gjør. Jeg trives best alene, eller sammen med min ene, men er fortsatt glad i mange.
