Jeg er egentlig litt redd for katter, men har nå fått meg en kattevenn. Det flyttet nylig en liten kattunge i nabolaget, som i flere dager har stått og mjauet utenfor vinduene våre. Jeg har ikke sett på understellet hennes, men kaller henne likevel for Siren, etter sirenene. I går holdt jeg ikke ut lenger, og gikk ut til henne. Jeg satt ute med henne en liten stund, men da det etter hvert begynte å striregne fikk hun være med meg inn forgangen vår. Hver gang hun setter seg på fanget mitt begynner hun å die på genseren min, lenge og vel, til jeg får en stor rund flekk av kattespytt på magen. Idag tidlig fikk hun komme inn i gangen igjen, etter vi hadde vært hos naboen for å spørre om hun er deres, men ingen åpnet.
Jeg vet ikke hva etiketten rundt slikt er, om det er greit å småstelle med fremmede katter. Hun var kald, våt, sulten og uten halsbånd. Hvis noen har ansvar for henne, hvorfor står hun utenfor hos meg og ber om å få komme inn? På den annen side er hun tydelig menneskevant, og pelsen virker velstelt, så noen må hun vel bo hos?
Hun står utenfor fortsatt, i et åpent skjul i hagen, og åpner jeg døra spurter hun mot meg og klatrer seg opp til skuldrene mine. Hadde ikke samboeren vært hyperallergisk hadde hun antagelig fått være med helt inn, uten at jeg vet om det er riktig heller.
Besteforeldrene mine på farssiden har bodd med flere katter etter at de ble pensjonister, og med unntak av én har alle vært slike som bare flytter inn, etter at de er blitt kjent med hva slags meny de kan vente å få der. Av og til tenker jeg på hvor trist det kanskje føles for de som opplever at katten de har bodd med ikke kommer hjem igjen, samtidig er jeg glad for at katter slik sett har et noe mer reelt valg av hvem de vil bo med enn mange andre dyr. Noen kan rett og slett velge å ikke komme hjem igjen, om de ikke har det bra, men det avhenger også av at de har et annet boalternativ.
Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med Siren.
*Det viste seg at Siren heller var en liten gutt, Linus.*
