Uten flagg og pynt

De første årene vi bodde sammen, tok livsledsageren og jeg den obligatoriske turen ned til sentrum på 17. mai, så på menneskene og kjøpte oss en is, før vi dro hjem igjen, lettet over å unnslippe støy og trengsel. Etterhvert lot vi det bare være, men som i går, hender det vi bes hjem til svigerforeldrene mine. Det blir vi riktignok ved flere anledninger – de er grulig greie -, så til tross for at svigermor hadde pyntet med flagg og slikt på bordet, glemte jeg at det var 17. mai.

Dagen fremstår ikke som viktig for meg å feire. Jeg skjønner at det er det sosiologisk sett, i det at fellesskap trenger slike sammensveisende begivenheter som det store flertall deltar i og har en bevissthet om. Bjørn Stærk skrev på Facebook om 17. mai at «man kler seg opp til å være med på noe vakkert og tullete ingen helt vet hva betyr. Det er sånn det bør være med tradisjoner. Hvis de ikke har noe tullete og litt uforståelig ved seg blir de overtatt av folk som tar tradisjoner helt seriøst. Og de har misforstått alt».

Jeg faller nok i den kategorien, og derfor tilhører dette de områder jeg er glad andre er helt motsatt av meg. Jeg tror jeg likte å feire slikt som liten, men som voksen ble det mest slitsomt. Den angstfylte pragmatikeren overtok. Det som er å feire takker jeg for i meg selv, og da er det gjort, uten behov for flagg og pynt. Skjønt er det alltid godt med kake.

Slik er det med julen også. På et vis er jeg glad i juletradisjonene, men de synes å få stadig mindre relevans for den egentlige julehøytiden jeg, igjen, feirer i meg selv. «Hold selv i oss din julefest», synger man i Det kimer nu til julefest. Det meste av livet mitt leves i det indre. Jeg håper det er nødvendig at noen er nettopp slik, men tror det er en fordel om flertallet ikke er det.

Den forvunne julefølelsen

Det tok tid før jeg fikk julefølelsen i år; på julaften dukket den ikke opp. Antagelig fordi julen begynte så annerledes i år enn før, da det var vår første julaften i eget hjem, og jeg derfor var mer opptatt av julematlogistikk enn Reisen til Julestjernen og Tante Pose. Ikke at det gjorde meg noe, ikke etter at jeg fikk tenkt meg om litt.

Man hører så ofte folk si at det ikke blir jul uten det ene eller andre. Det blir ikke jul uten Disney, uten julegrøt, uten pinnekjøtt, uten farmors julefigurer, etc. Nå blir det selvfølgelig jul uten alle disse tingene, men det man vel mener, er at julefølelsen ikke kommer om visse faste innslag uteblir. Dog har C.S. Lewis gjennom hans fabulerte demon Screwtape lært meg at man ikke skal jakte på følelser – de kommer eventuelt som en bonus -, for det finnes andre mål av større verdi.

I år, da jeg fortsatt ikke hadde den velkjente følelsen da julen ringte inn, minnet jeg meg selv om at det eneste det ikke blir jul uten, er Jesus, og han er til stede uavhengig av mine følelser. 

Fortsatt god jul!

P.S. Vi endte likevel opp med et lite juletre i plast, som IKEA har gitt det passende navnet Fejka …

Hva vil det si å være forberedt til jul?

nativity

Med bare noen få dager igjen lurer jeg på hva det virkelig vil si å være forberedt til jul. Nå tenker jeg ikke på det å være forberedt på julegjestene – ikke på de praktiske juleforberedelsene av typen baking, pakking av presanger eller husvask -, men jeg tenker på den indre forberedelsen.

Jeg lurer på dette fordi jul ikke bare er en fering av fødselen som fant sted for drøye to tusen år siden, men det er like fullt en høytid med blikk mot fremtiden og Jesu komme. Julen står slik for både mirakel og dom, og mens det er enkelt å forberede seg på feiringen av mirakelet, er det vanskeligere med dommen. Er jeg forberedt på den? Lever jeg slik jeg burde leve? Følger jeg alltid Kristus?

Kanskje kan slike spørsmål virke deprimerende på noen nå midt i førjulstiden, men jeg opplever det annerledes, for når jeg fastlår at jeg har syndet, gjør jeg det nettopp i tro på at jeg har potensiale til forbedring. Og jeg gjør det i takknemlighet for at jeg, til tross for mine feiltrinn, likevel får feire juleevangeliet om få dager.

(Bilde: CC Maury McCown)

Om trær der de muligens ikke hører hjemme

“Alt skal hele tiden bety så mye med deg, hvorfor kan ikke noen ting bare være?”, ble jeg spurt. Av alle mine irriterende egenskaper er uviljen mot tomhet kanskje den som oftest støter folk. Jeg har nemlig vanskelig for å gjøre en sak, holde på tradisjoner, bruke symboler, utføre ritualer eller snakke om smått snarere enn stort bare fordi det er slik det gjøres. Jeg må ha en grunn, det må finnes en mening, og da en mening som tjener noe mer enn konvensjoner.

I år blir vi voksne, livsledsageren og jeg, for i år er det nemlig vi som skal holde juleselskapet. Tidligere har vi feiret jul hos slektninger, enten sammen eller hver for oss, og da naturlig nok i takt med deres formeninger om hvordan feiringen skal foregå.  Men i år skal altså vi invitere og selv sette sammen et puslespill av varierende juletradisjoner. Jeg har laget en liste over det som må være klart til feiringen, men det er ikke alt på listen jeg er like sikker på, for eksempel juletreet.

Jeg vokste opp med det som kan kalles for et minnetre: et grantre pyntet med en salig blanding av formingsprosjekter, arvet pynt og noe kjøpt – det også i varierende stil. Det var er et slikt tre jeg ønsket å skape som voksen, men så flyttet jeg sammen med en allergiker og planen for i år har vært å kjøpe et plasttre, noe som i og for seg passer meg godt fordi jeg aldri har vært videre begeistret for å dra et levende tre inn i stuen bare for at det skal stå der og visne lenge før sin tid. Ikke minst med tanke på ironien i at de eviggrønne planter nettopp er et symbol på evig liv og derved også på Kristus – vil ikke symbolikken da virke mot sin hensikt? Helt gjennomtenkt virker den i hvert fall ikke. Jeg er dog heller ikke overbegeistret for plast, og særlig når jeg leser at miljøkostnadene knyttet til plasttrær er så store at de må anvendes i minst tyve år for å komme under kostnadene knyttet til (kjøpte) grantrær, og ei heller plast har evig liv, for å si det slik. Det hele får meg til å lure på hva vi skal med et juletre i utgangspunktet, for pynting kan gjøres på så mange måter.

Jeg grunner videre.

Helligtrekongersdag

I dag er det helligtrekongersdag, og de tolv juledager er omme. Ifølge tradisjonen er dette dagen da de tre vismenn – Kaspar, Melkior og Baltasar – besøker den nyfødte Jesus, og de er de da første ikke-jøder som tilber ham. Denne dagen representerer derved julebudskapets første skritt ut i verden – det er i dag jeg også får bli en del av fortellingen. Jeg har riktignok ingen tradisjoner knyttet til denne delen av kirkeåret (tidligere var det vanlig å spise det siste av julematen på helligtrekongersaften, altså i går), så jeg nøyer meg med å pakke sammen julepynten og gjøre klart for helg.