Jeg lurer på om jeg ikke begynner å bli litt for involvert i Augustin, både hva hans filosofi og liv angår.
Jeg hadde ikke lest noe av, eller for den saks skyld noe særlig om, Augustin før jeg fikk de to verkene Læreren og Bekjennelser på pensum nå i vår. Jeg følte meg umiddelbart trukket til det han skrev; i dialogen Læreren for hans dype takknemlighet for det han er gitt, samt hans åpenbare respekt og kjærlighet for sin sønn Adeodatus, som da er hans samtalepartner i denne teksten. Med Bekjennelser ble jeg imidlertid kjent med noe annet: Augustins enorme lengsel og uro knyttet til det å nå frelse, som han formidler på en måte som bare er nødt til å treffe leseres midt i magen. Han beskriver en lengsel jeg tror alle kan kjenne seg igjen i, enten om man forholder seg til en gud eller ikke, lengten etter det gode, noe bedre, sinnsro, hva en nå enn vil kalle det.
I natt fikk jeg se Augustins uro i et nytt lys. Predikeren tipset meg om Jostein Gaarders Vita Brevis. Dette er en liten bok, med det Gaarder kaller for Codex Floriae, et brev skrevet til Augustin av hans tidligere konkubine Floria. De var altså ikke gift, men levde som om de skulle vært det i flere år, og fikk tidlig i forholdet sønnen Adeodatus. De levde sammen inntil Augustins mor Monika fant ham en fremtidig kone, og sendte Floria bort. Han giftet seg imidlertid heller ikke med denne nye kvinnen, og søkte seg mot avholdenhet, ettersom han så sansebegjær som et av hindringene mot å nå Gud og frelse. Dette var et valg han etter all sannsynlighet slet med resten av livet.
I sine Bekjennelser skriver han om sitt eget sansebegjær, og om sitt forhold til denne kvinnen som han bodde med i så mange år, som en tid med synd. Florias brev er et tilsvar til denne beskrivelsen, og hun utfodrer – nå Biskop - Augustins syn på sansebegjær som synd, ved å understreke at det jo var Gud som skapte verden, og dermed også alt som kan sanses og nytes.
Det er her vi kommer til tanken om at jeg muligens har engasjert meg litt vel mye i denne mannens liv; jeg har nemlig en dundrende hodepine i dag, ettersom jeg gråt hele de tre timene det tok meg å lese boken. Så mye godt som er blitt ødelagt i menneskets søken etter Det Gode.
