Verden roper, Gud hvisker

Moren min spurte meg en gang om jeg ikke skulle ønske at det skjedde mer i livet mitt. Om jeg ikke kunne tenke meg å gjøre mer, få litt mer variasjon i hverdagen. Min umiddelbare tanke var at jeg synes det skjer altfor mye som det er. Tiden oppleves fullstappet av gjøremål og inntrykk, selv om jeg vet at jeg er godt under gjennomsnittlig travel.

Travle liv

Mandag morgen sitter kolleger rundt lunsjbordet og forteller om alle slags vanlige aktiviteter folk gjør i helgene, og jeg kjenner jeg blir svimmel bare av å høre på, for jeg har tilbrakt helgen hjemme med så lite å gjøre som mulig. Etter egen vilje, må jeg poengtere – ingen misunnelse å spore her! Tvert om ser jeg en klar fordel av at andre har andre lengsler enn mine, for min innstilling til livet skaper ikke akkurat arbeidsplasser, om jeg kan si det på den måten. På den annen side er jeg ikke helt overbevist om at alle med fullstappede timeplaner ønsker å være like travle som de er.

Jeg er født med hjemlengsel både sånn og slik – både etter mitt dennesidige hjem og det evige. Hjemme er det ro og rom til å føle på Guds nærvær, og det var derfor med gledelig gjenkjennelse jeg for noen år tilbake lærte om skillet Arne Næss gjorde mellom aktivitet og aktivhet. Der det første er handling, i hovedsak utadrettet, er aktivhet en dvelende tilstedeværelse som overskrider grensen mellom handling og tilstand. Slik kan man være fullt aktivert og engasjert i omgivelsene sine uten at det ser ut som en gjør noe som helst.

Hvert øyeblikk dirrer av liv og sanseinntrykk. Sitter jeg helt stille, skjer det likevel mer rundt meg enn jeg evner å ta innover meg. De daglige, nødvendige gjøremål er rikelig i seg selv – hvorfor må vi legge så mye til?

Jaget etter opplevelser

Svend Brinkmann stiller lignende spørsmål i boken Gå glipp – Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I møte med en kultur der vi skal «oppleve så mye som mulig, så lenge som mulig, i så mange sammenhenger som mulig», spør han rett og slett hvorfor. Hva er akkumuleringen av alle disse opplevelsene godt for? Hva gir de oss i det lange løp annet enn stress, slit, økende sosial og økonomisk ulikhet og en planet tynet til det ytterste for sine ressurser?

Brinkmann ber oss derfor om å gå glipp av mer for å gi rom for det som virkelig betyr noe. «Gjør mindre, mer grundig», siterer han antropologen Harry Wolcott. Men det krever øvelse i å gi slipp når omgivelsene ber oss om å hamstre både ting og opplevelser. For ikke å snakke om anerkjennelse i form av likes! Han ber derfor den enkelte øve seg i takknemlighet, la godt nok være godt nok, ta bindende valg og slutte å sammenligne seg med andre.

Størst vekt legger han imidlertid på fellesskapets rolle, for sammen kan vi forme samfunnet til «et landskap for menneskeliv hvor det er lettere å fokusere på det vesentlige i livet og gå glipp av det uvesentlige». Og det vesentlige mener han er relasjonene vi har til andre mennesker. En troende som jeg vil her også legge til relasjonen til Gud, for vi skal som kjent elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vi skal elske vår neste som oss selv.

Faste

Særlig trekker Brinkmann frem verdien av felles ritualer, og da kunne jeg ikke unngå å tenke på den delen av kirkeåret vi nå befinner oss i, nemlig fastetiden før påske, en tid for øvelse i begrensninger der vi faster for å la oss mette av Gud. Ved å faste, enten vi da følger den tradisjonelle kjøttfasten eller velger oss ett enkelt fasteforsett, slår vi følge med Jesus de førti dagene han lot seg teste i villmarken.

Han stod imot, men ble altså fristet. Jeg lurer på hvilken fristelse han strevde mest med. Var han noen gang farlig nær ved å bryte opp og velge seg et annet liv enn det han var sendt for? Jeg vet hvilke fristelser som river mest i meg. Er det ikke rart at ubetydeligheter kan ha så mye makt? Det er som om verden roper, mens Gud hvisker.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. mars og ligger også ute på Verdidebatt.

Tro på pauserommet

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

Alle menneskers lodd

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
 religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
 etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Takt og tone

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik 
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 5. oktober 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.