Gud med oss

Jeg insisterer på å markere julen så lenge den varer. Skjønt er det ikke sikkert vi tenker på det samme når jeg skriver jul, og kanskje er vi også uenige om hvor lang julen egentlig er. Dessuten er det i mitt hode oppstått et skille mellom julen som en slags familiehøytid og julen som religiøs høytid. De er som to høytider som feires parallelt, og som av og til går over i hverandre, men uten at det ligger noen nødvendighet i det.

Sårbarhet

Det gjør meg ingenting om festlighetene er over ved det nye årets begynnelse og oktavens slutt (de tradisjonelle åtte dagene med julefest). Misforstå meg rett, det er godt med slike anledninger til å treffe på, eller bare utveksle en liten hilsen med, familiemedlemmer jeg ellers ikke ser så ofte, og jeg kjenner fortsatt en barnslig glede over engleformede pepperkaker, presanger og små musefigurer med nisselue på. Særlig det siste! Men gleden over julehøytiden er heller ikke udelt.

Som barn både gledet og gruet jeg meg til hver jul. Foreldrene mine skilte tidlig lag og vekslet på hvem som fikk feire jul med meg. En ganske vanlig ordning, men likevel vanskelig, for jeg visste at den som ikke fikk ha meg i julen, savnet meg. Mange er ensomme i julen; min byrde var ikke ensomheten, men vissheten om at jeg ikke strakk til og ikke kunne være til stede for begge samtidig. Selv som voksen, og heldigvis med endrede omstendigheter, sitter uroen ved julen som familiehøytid fortsatt i meg. Jeg husker altfor godt den sårbarheten julen blottstiller.

Magi eller mirakel

Under årets advent leste jeg en serie andakter av Carol McLeod om å finne gleden ved julen. Hun poengterte at mange lar seg distrahere av magien ved julefeiringen, fremfor å konsentrere seg om mirakelet. Heller enn å dvele ved julen som himmelens inntrengen i vårt liv, henger vi oss opp i lengselen etter snø, gaver og familie.

Det dreier seg om lengselen etter den fortryllende julen av fordums tid, og for å gjenskape den, må julefeiringen være lik hvert eneste år. Alltid de samme matrettene på bordet, de samme TV-programmene, og så videre.

Det er imidlertid mirakelet jeg ønsker å klamre meg fast i ved å markere julen tiden ut. Jeg ønsker å hvile med den hellige familie i stallen (eller grotten, hvis vi skal være korrekte), mens alt fortsatt er nytt. Jeg vil sitte i glede og beundring sammen med gjeterne og vismennene foran det lille barnet. Den lille som skal bli den største.

Vel vet Maria og Josef at vanskelighetene kommer, men der og da, der inne, er det bare velsignelse. Flukten til Egypt for å slippe unna barnemorderen Herodes kommer senere, og lidelsen på Golgata er ennå tre tiår frem i tid.

Enn så lenge hviler vi her, og det er nå man virkelig må insistere om en skal forbli i julen, for høyhastighetssamfunnet har for lengst vendt oppmerksomheten mot nye anledninger for forbruk.

Immanuel

Så går dagene. Gradvis erstattes høytid med hverdag, og julens rekvisitter pakkes ned. Først juletreet og de nevnte musene med nisselue på. De forsvinner etter julens trettende dag, eller kanskje får de stå i enda en uke: Tyvende dag Knut feier julen ut, som det heter. Dog får ikke Knut lov til å feie over absolutt alle flater, for julekrybben forblir i vinduskarmen med stjernen hengende over i hele juletidens førti dager. Helt til kyndelsmessen 2. februar, ved festen for Herrens fremstilling i tempelet. Etter et langt liv med venting på den frelser som profeten Jesaja kalte Immanuel, får presten Simeon endelig møte ham. Han ser Jesus og kunngjør at han er den som skal lyse for folkeslagene.

Men julen skal heller ikke ende der. Muligens sentimentalt, men like fullt sant, sies det at julen varer evig for alle som ønsker å tilhøre Kristus. Julenatt omfavner Gud sitt skaperverk ved selv å tre inn i det som en av oss, for oss. Ugjenkallelig forblir Jesus den etterlengtede Immanuel – Gud med oss. Hele året.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 28. desember 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Dårenes tro

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet – og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

Levende ikoner

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Hellige dårer

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden – ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg – og ble belønnet for det i form av hellighet.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 30. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.

Tro på pauserommet

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

Alle menneskers lodd

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
 religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
 etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

 

Takt og tone

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik 
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 5. oktober 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.