Frykten for det hinsidige?

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet – med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Den forvunne julefølelsen

Det tok tid før jeg fikk julefølelsen i år; på julaften dukket den ikke opp. Antagelig fordi julen begynte så annerledes i år enn før, da det var vår første julaften i eget hjem, og jeg derfor var mer opptatt av julematlogistikk enn Reisen til Julestjernen og Tante Pose. Ikke at det gjorde meg noe, ikke etter at jeg fikk tenkt meg om litt.

Man hører så ofte folk si at det ikke blir jul uten det ene eller andre. Det blir ikke jul uten Disney, uten julegrøt, uten pinnekjøtt, uten farmors julefigurer, etc. Nå blir det selvfølgelig jul uten alle disse tingene, men det man vel mener, er at julefølelsen ikke kommer om visse faste innslag uteblir. Dog har C.S. Lewis gjennom hans fabulerte demon Screwtape lært meg at man ikke skal jakte på følelser – de kommer eventuelt som en bonus -, for det finnes andre mål av større verdi.

I år, da jeg fortsatt ikke hadde den velkjente følelsen da julen ringte inn, minnet jeg meg selv om at det eneste det ikke blir jul uten, er Jesus, og han er til stede uavhengig av mine følelser. 

Fortsatt god jul!

P.S. Vi endte likevel opp med et lite juletre i plast, som IKEA har gitt det passende navnet Fejka …

Om å skrive og leve sin egen fortelling

Nylig oppdaget jeg et intervju på YouTube med forfatter og blogger Ann Voskamp, hvor hun kommer innom en hel rekke områder som jeg kunne skrevet så mangt om, men ett av disse temaene er hennes egen skriveprosess.

Hun snakker om skrivning som en venteprosess der hun setter seg ned foran skjermen uten forventninger til hva teksten skal handle om, men i den tålmodige ventingen siver det frem ord. Jeg opplever langt på vei det samme, for jeg er heller ikke en slik som bobler over av ideer til tekster til enhver tid, men det kommer alltid noe når jeg venter. Utfordringen min er helst at jeg ikke alltid tar meg tid til å vente, og derved har jeg en blogg som nok kunne hatt godt av litt hyppigere oppdateringer.

Men nok om det. Voskamp sier videre at hun sjelden vet hva hun mener om noe før hun har skrevet det. Igjen kjenner meg igjen, og kanskje derfor har jeg så stor nytte av å delta på nettfora av typen Verdidebatt, for det er i tekstene mine jeg vokser. Ofte føler jeg at begivenheter ikke virkelig har hendt om jeg ikke har formulert en tekst om dem. Det er riktignok ikke alltid jeg skriver disse tekstene ned, men jeg må likevel formulere setningene og ordne dem etter hverandre til et lite stykke jeg kan lagre i arkivet, altså bakhodet.

Ikke minst er blogging til god hjelp, og på sett og vis bestemmer jeg mitt eget livs tema ved å bestemme bloggens tema. Igjen tenker jeg på Voskamp og hennes tanker om blogging. Hun sier hun alltid har ført dagbok (noe jeg for øvrig bare har gjort svært sporadisk), og blogging er for henne en forlengelse av dette. Ved å dokumentere hendelser og refleksjoner fra livet hun lever, får hun et oversyn og kan så spørre seg om livet hennes leses slik hun ønsker. Og om ikke, hva må hun forandre på?

Dette året fikk jeg øynene opp for narrativ teologi (også kalt postliberal teologi). Jeg skal ikke skrive særlig om det akkurat nå, men det som i første omgang talte til meg i det mylderet av perspektiver som knyttes til denne merkelappen, var tanken om å lese Jesu liv som en fortelling. En fortelling som blant annet skildrer et eksempel jeg og andre kristne kan etterfølge, for at hver vår fortelling kan bli paralleller til hans. Er ikke det en fin tanke?

***

Denne teksten formulerte jeg på Ommwriter – et gratis tekstbehandlingsprogram som nå endelig også finnes for PC-brukere.

(Bilde: CC Laura Taylor

Om husmødre og meningen med livet

Jeg har fulgt ivrig med på debatten om barnehager og kontantstøtte, hjemmearbeidende mødre og det nye husmoridealet de siste månedene, og jeg har mange tanker om denne problematikken, men kanskje enda flere spørsmål: Jeg lurer på hvorfor mange av kvinnene med spalteplass i aviser og tidsskrifter bare virker å være opptatt av kvinnen som selvstendig individ med evne til å ta egne beslutninger om alle disse velger karriere. Jeg lurer på hva som ligger bak nedvurderingen av hjemmearbeid og hvorfor kvinner som jobber helt eller delvis hjemme, blir beskyldt for å være late eller for ikke å ville bidra til fellesskapet. I den anledning lurer jeg også på hvorfor familien ikke regnes som en del av dette fellesskapet vi jo skal bidra til. Jeg stusser over at ambisjoner beskrives som noe som nødvendigvis må være knyttet til stillingstitler og høye lønninger. Og her er vi kanskje inne på den eksistensielle delen av debatten, for dypest sett handler den om hva en lever for, hva en vier seg selv til, og hva en anser som verdt å strekke seg etter.

Det må riktignok sies at selv jeg er kritisk til deler av det nye husmoridealet, og spesielt fordi det i bloggosfæren i stor grad handler om husmorens estetikk og ikke hennes verdier – det legges ofte mer vekt på oppussingsprosjekter, gamle kjoler og avansert kakepynt enn omsorg og tilstedeværelse i hverdagen. Og der den tradisjonelle husmoren arbeidet for sin familie, arbeider den moderne husmoren kanskje i større grad for sin egen selvrealisering (merk at jeg setter dette på spissen!), og slik er det dypest sett ikke lang vei fra “karrierekvinnen” til “den nye husmoren”. De er begge uttrykk for et paradigme der kvinnen oppfordres til å sette seg selv i sentrum.

Kanskje vil ikke mine lesere mene det er noe galt i det, men jeg er som nevnt kritisk. Jeg savner større oppmerksomhet rundt tjeneste: Et skifte fra hva man ønsker, til hva en kan bidra med; en erkjennelse av at ingen lever for seg selv. For den som vil være stor, skal være alles tjener, som det heter.

Synd og håp

For et halvt år siden skrev jeg om planen min om å be Fadervår tre ganger daglig. Jeg tenkte den nye rutinen som et tillegg til de mer spontane og fritt formulerte bønnene jeg ellers har bedt, og slik har den i hovedsak også blitt, men jeg merker likevel at jeg ofte ikke lenger føler noe behov for å komme med tillegg “med egne ord”. Jeg har fått oppleve at intensjonen med å be og selve handlingen med å sette av tid til det, kan veie mer enn hva jeg faktisk har å si. Jeg opplever også stadig at jeg ved å lytte til formularene jeg resiterer, får svar på spørsmål og problemer jeg går og bærer på. Man kan kanskje kalle dem aha-øyeblikk – dem er det blitt flere av.

Som et nytt innslag har jeg begynt å bruke rekvisitter. Jeg har en Japa mala (kjøpt her) som egentlig er buddhistiske bønneperler og ment til mantraresitasjon, men jeg bruker dem til Jesusbønnen:

Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder!

I disse dager er tanken om synd blitt litt avleggs, og det klassisk kristne menneskesynet oppfattes som dypt pessimistisk og ødeleggende. Ja, de mest ytterliggående konspirasjonsteoretikerne skal ha det til at synd er noen kirken har funnet på for å kunne kontrollere mennesker. Jeg opplever imidlertid noe ganske annet. I Jesusbønnen konstaterer jeg at jeg er en synder, at jeg tar dårlige valg, at jeg ødelegger og stadig velger bort det gode – ingen kan nekte for sannheten i dette – men jeg kommuniserer også et håp om å bli tilgitt, elsket og tatt imot som jeg er med alle min feil og usympatiske sider. Og dette håpet er viktig.

Det er ikke et unnskyldende menneskesyn som formidles her, ei heller et uforpliktende moralsyn – alt er ikke lov, og moral er ikke subjektivt. Men vi ser et solidarisk menneskesyn, for  vi sitter alle i samme båt. Vi har alle problemer med å avstå fra å velge det onde, og med den kjennsgjerningen har vi alle grunnlaget for å forstå hvorfor andre av og til gjør oss vondt. Vi kan tilgi fordi vi forstår hvorfor våre neste handler som de gjør, fordi vi fortsetter å gjøre akkurat de samme feilene selv. Vi kan tilgi fordi vi sammen lever i håpet om selv å bli tilgitt.

(Bilde: CC Jess Hamilton)