Alle kjenner vel Disney-versjonen av Historien om Ferdinand, om oksen som heller ville sitte og lukte på blomster enn å slåss, men ikke like mange har faktisk lest boken. Jeg var så heldig å få være med i Cappelen Damms bokbloggturné, og fikk boken tilsendt mot å skrive en omtale av den. Turneen startet i går hos Silje, og i morgen er det Ginas tur.
Historien om Ferdinand er skrevet av Munro Leaf, og ble første gang utgitt i 1936 – bare noen måneder før den spanske borgerkrigen. Fordi boken ble sett på som et forsvar for pasifisme, ble den forbudt i en rekke land. Til gjengjeld er det nok nettopp dette budskapet som har gjort historien så populær, da det er vanskelig ikke å like en okse som heller vil sitte og nyte livet enn å slåss – enten det er mot brødrene eller en matador. Små stikk til den usiviliserte tradisjonen med tyrefektning finner vi også, hvor den selvgode matadoren som “trodde han var veldig kjekk” ydmykes foran tilskuerne da Ferdinand ikke lar seg provosere. Likevel får historien en bitter bismak da jeg leser at Ferdinands brødre presenteres som noen skikkelige slåsskjemper med en drøm om å få lov til å delta i tyrefektning. For ikke å snakke om presentasjonen av Ferdinands mor som “en forstandig mor, enda hun var en ku”…
Det er nok å pirke på, men jeg tar meg i å tenke at bokens alder kan unnskylde mine ankepunkter, for det vil kanskje være urettferdig å vurdere en eldre boks moralske innhold ut fra moderne standarder. Og jeg kan ikke legge skjul på at jeg virkelig liker denne boken. Den er skrevet med humor og varme, og Robert Lawsons sort-hvitt-illustrasjoner er fantastiske. Det er derfor også en fin bok bare å sitte og bla i.
Karakter: A
