Jeg gikk over Puddefjordsbroen på vei hjem. Det yret mot ansktet mitt, og jeg strakk hendene mine ut foran meg for å kjenne på det. Når det regner tenker jeg alltid på stedet i Profeten av K. Gibran der det står om klær:
Would that you could meet the sun and the wind with more of your skin and less of your raiment,
For the breath of life is in the sunlight and the hand of life is in the wind.
Vær må føles på.
Yret samlet seg i små vanndammer i håndflatene mine, og plutselig føltes de ikke lenger som mine hender. Jeg kjente dem knapt nok igjen. Jeg fikk følelsen jeg får når jeg prøver kjoler i prøverom i klesforretninger, når jeg studerer kjolen fra alle kanter og vrikker med hele kroppen for å kjenne hvordan stoffet sitter mot huden. Jeg tok hendene opp fremfor øynene mine og studerte dem. Folk gikk forbi meg – jeg hadde glemt å fortsette å gå. Dette er ikke mine hender, sa jeg, høyt. Jeg tok meg i det. Inne i meg gjentok jeg det, denne kroppen er ikke meg, den er som alle kjolene jeg prøver på.
Intellektuelt sett har jeg lenge vært inneforstått med tanken om at vi er noe mer - og annet – enn bare vår kropp. Jeg har sett små venner dø, og betraktet den kroppen som ligger igjen som tømt for den jeg var glad i. Men følt det for meg selv hadde jeg ennå ikke gjort. Kroppen min er ikke meg, og hendene jeg skriver dette med er bare til låns.
