
Min sommerferie begynte på mandag formiddag, som ble innledet med en liten høneblund og nok en storrengjøring. Jeg er en smule forskrekket over at jeg er blitt så ivrig på disse rengjøringsrundene. Kan jeg virkelig like å vaske? Det hele er utenkelig, og derfor har jeg besluttet å se på situasjonen med et mer eksistensielt blikk, og det gjør man altså slik:
Livet handler på sett og vis om å ta oppvasken. Livet begynner med skapelsen, men skaperverket må opprettholdes. Vi kan også skape – forhold, familie, tekst, tanker – men alt må til syvende og sist vedlikeholdes for ikke å forsvinne. Dyrker man frem en plante, må en huske på å vanne vedkommende regelmessig, det sier seg selv!
Vi mennesker krever enda mer, for vi er i det hele tatt noen skikkelige vedlikeholdsprosjekter, og det tar tid. Så mye tid at det kanskje er rimelig å si at variasjoner av vedlikehold opptar det meste av livet vårt, og derav slutter jeg at livet ikke bare er avhengig av vedlikehold, det er vedlikehold. Livet er altså å ta oppvasken – for en selv og/eller andre man vedlikeholder sammen med. Eller noe sånt.
Nå trekker jeg meg tilbake for å sørge over en mislykket eplekake.





