“Lad os gå glip af noget mere i 2016”

Jeg liker smågretne, men vittige mennesker. Som oftest er de briter, men danske Svend Brinkmann er også fin. I Politiken i dag skriver han om gleden ved å gå glipp av mer, i et samfunn der alle helst skal rekke over så mye som mulig.

Måske skal vi forstå, at mennesker har en værdi i sig selv, der ikke kan reduceres til, om det giver mig ’en god oplevelse’ at være sammen med dem?

Måske skal vi erkende, at livet i det hele taget ikke bare handler om at opleve så meget som muligt, men også om at leve op til mellemmenneskelige fordringer, og at det sidste forudsætter en villighed til at gå glip af noget.

 

Utsikten fra fjernsynet

cape-cod-morning.jpg!Blog

Om sommeren ser jeg innimellom på sykkelritt på fjernsynet, kun for å se på omgivelsene. Det hender jeg ser film av samme grunn. Helst skal det være åkere og sletter, men skog og fjell er også fint. Kystlandskap har sin sjarm, men i lengden er det for kaotisk; jeg har ikke tålmodighet med innpåsliten vind, derfor foretrekker jeg innlandet. Det trenger for øvrig ikke være noe ødelandskap, men husene skal ikke stå for tett, og blir øyesårene for mange, skrur jeg av.

Det kunne vært pent her vi bor. Fra stuevinduet vårt ser vi Arnavågen, fjell, skog – og Toro-fabrikken. Jeg unngår å se for mye i den retningen, men når jeg gjør det, må jeg lure: Når man først skal lage noe, bygge noe, hvorfor ikke gjøre det vakkert? Måtte det koste mer? Og ville det ikke i så fall være verdt det? Jeg har ikke inntrykk av at disse spørsmålene gnager på naboene våre. Kanskje ville heller ikke jeg hatt de samme tankene for bare noen år siden. Den gang det ikke kunne falt meg inn å sette på en film for å se på sletter og åkere.

P.S. Filmen To the Wonder har drøssevis.

(Bilde: “Cape Cod Morning” av Edward Hopper)

Rips, rips, rips

Den siste uken har livet mitt sentrert rundt ripsbuskene våre. Det var for øvrig første uke på jobb etter ferien også, så jeg har nå ikke bare tenkt på rips, men fritiden har gått til plukking, rensing, safting og sylting. I går hadde vi siste plukkeinnspurt, og i alt har vi laget ripsgelé, rips- og stikkelsbærgelé (samme fremgangsmåte), ripssaft, blandingssaft og ripschutney.

Jeg har laget plommechutney en gang før, men ellers var alt ganske nytt for meg, og jeg skal ikke nekte for at jeg var nær sammenbruddets rand et par ganger under flaskingen, men det skyldtes heller min lave stressterskel enn vanskelighetsgraden i det hele. Jeg hadde en tanke om at safting og sylting skulle være forferdelig vanskelig, men jeg lærte at det faktisk er ganske enkelt. Dog er det tidkrevende, men likevel fint.

Av og til, mens jeg stod langt inn i en av våre store ripsbusker og plukket bær med røde hender og snegler i håret, tenkte jeg at nå, nå kommer jeg ikke nærmere. Altså, ikke nærmere bærene, men nærmere livet. For om sommeren når avisene er fulle av agurknyheter og alt handler om det såkalt fine været – som om det finnes dårlig vær, foruten dårlige klær – kjenner jeg stadig oftere på følelsen av ikke å høre hjemme, og jeg lengter etter mening. Men så står jeg altså midt i en busk og høster bær som jeg om litt skal lage noe av, og hvor dette noe skal lagres i kjelleren for å kunne spises og nære oss flere måneder fra i dag, og da er det ikke lenger rom for fremmedgjøring.

(Bilde: CC Kat)

Noe ordentlig eget

Livsledsageren og jeg vant en budrunde og kjøpte hus denne uken. Boligjakten startet med søk etter en sentrumsnær leilighet litt større enn den vi har i dag, men vi endte opp med en enebolig i Arna. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å savne muligheten til å nå det aller meste til fots, og dessuten klør det litt i miljøsamvittigheten når vi flytter til et sted hvor vi ganske sikkert kommer til å trenge en bil – i hvert fall med tiden -, men jeg gleder meg likevel til å bo på et rolig sted, uten den støyen som følger med en sentralt plassert leilighet. Jeg gleder meg også til en hage med ripsbusker og plommetre, et eget kontor skråstrek bibliotek og en ordentlig fryseboks. Men aller mest gleder meg til å ha noe eget, ordentlig eget, med samboeren min.

Om kyske mygg og andre gjester

Vi har en muligens overvintrende mygg i stuen vår. Jeg er nesten sikker på at han er enslig, men for alt jeg vet, kan det være en liten gjeng som kommer ut etter tur. Likevel er det kun én jeg forholder meg til av gangen. Vedkommende sitter i vinduskarmen og gjemmer seg i rosmarinplanten – selv når jeg åpner vinduet for å tilby en rømningsvei. Wikipedia forteller meg at det kun er hunnene som suger blod, mens hannene er fredelige og spiser pollen og nektar, og jeg regner derfor med at vår lille gjest er en mann. De skal visstnok også dø etter parring, så jeg antar at vi har å gjøre med en kysk liten fyr. Jeg pleier som regel å la mygg stikke meg når de selv føler for det, men jeg må innrømme at jeg føler meg mest sympatisk innstilt overfor dem som skaffer seg mat fra annet hold. Hannmygg er derved gjester jeg kan sette pris på.

Vi har ellers et rimelig rikt dyreliv her hos oss, for vi bor tross alt i en gammel sokkelleilighet med sprekker i både gulv, tak og vegger. Foruten tamrotter og mennesker, kryr det av edderkopper i alle fasonger i stuen, på soverommet kryper det stadig inn skrukketroll, og på kjøkkenet har vi melbiller og sølvkre. (Med andre ord må vi pakke inn maten vår godt!) Fordi soveromsvinduet er på utsidens bakkenivå, har det dessuten en tendens til å gli inn snegler om sommeren når vi lufter, og de er kanskje de minst velkomne gjestene, ettersom de etterlater seg glinsende striper på flatene de beveger seg over. Nevnte jeg forresten at vi har sengen stående mot veggen rett under vinduet?

(Bilde: CC Kicki)