Skyhøye krav, himmelvid nåde

Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.

Jesusbønnen

Som da jeg kom i fare for å si at jeg pleier å be Jesusbønnen for å roe ned tankene mine, og jeg fortalte at denne bønnen over tid er blitt et fast lydspor som slår seg på i hodet mitt når jeg står i kø, ved leggetid eller andre ledige stunder. Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder. Slik ber jeg.

En synder

Hvorfor i all verden ønsker du å tenke på deg selv som en synder?, spurte hun. Min samtalepartners reaksjon kom såpass overraskende på meg at jeg ikke fikk sagt stort mer enn at jeg synder daglig og ikke kan late som noe annet. Jeg svarte sant, men glemte det aller viktigste. Kristne bekjenner ikke sin synd fordi det er et poeng i seg selv å terpe på egen feilbarlighet, men når vi ser synden og bekjenner den, åpner vi oss opp for Guds nåde, og vi får leve i fellesskap med ham.

Ønsket om hellighet

Det er nemlig ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Helst skulle jeg jo vært en helgen med hodet omkranset av et beskjedent lysskjær til enhver tid. Norge har tross alt bare én kanonisert kvinnelig helgen, så det er virkelig på tide at den hellige Sunniva får seg en venninne. Og skulle fremtidige ikonmalere lese dette, kunne jeg tenke meg å avbildes med en dverghamster. Agnes har lammet, Frans fuglene, Melangell en hare, og Heidi kunne altså tenke seg en liten smågnager.

Midt i gjørmen

Hadde det bare vært så vel, men som klisjeen lyder, får man ikke gjort noe med det en ikke erkjenner. Jeg synder som sagt daglig, og hvor enn mange synder jeg oppdager, er det garantert enda flere jeg ikke ser fordi jeg står midt i gjørmen med flekker på brillene. De er hverken små eller få, de forventningene Jesus har til sine følgere. Slik blir det derfor til at jeg hyppig stopper opp og tenker, å nei, ikke nå igjen, tilgi meg. Tilgi meg.

Tilgivelse

Jeg skjønner at dette for annerledestroende virker som temmelig triste greier. Usunn religiøsitet og alt sånt. Men så må jeg spørre, til hvem ellers kan man komme slik etter gjentatte feiltrinn? Bekjennelse i mellommenneskelige relasjoner kan være skummelt. Du kan risikere en kald skulder, et brudd eller oppleve at en fortrolig innrømmelse og bønn om tilgivelse brukes mot deg ved en senere anledning. Finnes det en mulighet for å slippe sårbarheten og heller fjerne synd som begrep, er det klart at det frister. Men er det riktig? Er det sant?

Glede gjennom sårbarhet

Selv om vi skulle sett helt bort fra spørsmålet om synd som en faktisk realitet – noe jeg generelt ikke anbefaler – tror jeg en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere. Min erfaring er at varig glede fås gjennom sårbarhet. Jeg er mest takknemlig for det jeg har i livet mitt når jeg husker at jeg kan miste det. Og det er i det øyeblikket jeg tør være ærlig om mine stygge sider at jeg stiller meg fri til å ta imot nåden.

Nåde

Som kristen tror jeg at noen ser absolutt alt jeg gjør, sier og tenker, men elsker meg likevel. Og jo flere av mine svake sider jeg tør innrømme, desto mer storslagent virker det. Ikke at jeg liksom føler meg fristet til å teste nåden. Poenget er at syndserkjennelse – og bekjennelse – ikke trenger å være et uttrykk for en dyster livsholdning eller selvforakt, men det kan være motsatt. Og det var det jeg ikke klarte å formidle under den samtalen der jeg ble spurt om hvorfor jeg ønsker å tenke på meg selv som en synder. Jeg glemte å si noe om gleden over nåden.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 4. oktober.

Bør vi stemme?

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, men få stiller spørsmål om hvorvidt kristne bør stemme i det hele tatt.

Kommunevalget er rett rundt hjørnet, men ennå har jeg et par dager å gruble på. Jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre. Forrige valg var enklere. Jeg visste hva jeg skulle stemme på og gjorde det god tid i forveien. 

Valg av parti

Fortsatt vet jeg hvilket parti jeg holder mest med. I grunnen er det ikke så vanskelig å velge, for prinsippet om at jeg ikke kan stemme på partier som støtter opp om selvbestemt abort, begrenser alternativene ganske kraftig. Skjønt er det mange saker som engasjerer meg, og dette ene partiet forvalter ikke alle mine hjertesaker på en like god måte, men alle menneskers rett til liv er et prinsipp jeg ikke kan vike fra. Uten det vil resten rakne. 

På et vis mener jeg dette er et prinsipp alle kristne burde ha, men jeg anerkjenner at samvittighetsfulle brødre og søstre i troen kan prioritere annerledes. De kan for eksempel mene at klimatrusselen er så stor at menneskeheten mister livsgrunnlaget om vi ikke setter alle kluter til og gjør mer enn hva det gule partiet foreslår.  

Kristne stemmer

Det er mange som mener noe om hva kristne bør stemme, og noen er mer ivrige enn andre på å knytte Jesus til bestemte partier, men få stiller spørsmål om hvorvidt vi som kristne bør stemme i det hele tatt. Det finnes mindre grupper som Jehovas vitner hvor medlemmer som stemmer ved politiske valg straffes med eksklusjon. Slikt vekker sterke reaksjoner fra samfunnet for øvrig.

Imidlertid vet jeg ikke hvor mange som fortsatt mener det er en borgerplikt å stemme, all den tid bare 60,2 % av de stemmeberettigede stemte ved forrige kommunevalg ifølge SSB. I min egen aldersgruppe (25-44 år) var det bare 51,5 % som stemte. Dog tviler jeg på at den halvparten som holdt seg hjemme gjorde det av teologiske grunner. 

Dårlige mennesker

Patrik Hagman, som forsker på politisk teologi og har skrevet den fremragende lille boken Om kristen motstand, mener kristne bør holde seg unna partipolitikk fordi vi rett og slett risikerer å bli dårlige mennesker av det. Han påstår det politiske system belønner uærlighet og egenskaper vi helst bør begrense, slik som personlige ambisjoner om makt. I valgkampen blir det viktigere å stille eget parti i et fordelaktig lys enn å være ærlig. 

Selvsagt er der unntak, og Hagman tror ikke lokalpolitikken byr på like store farer, særlig på mindre steder. Jeg kan tenke meg det er vanskeligere å demonisere en meningsmotstander man risikerer å støte på i lokalbutikken dagen etter. Like fullt mener han at kristne heller bør engasjere seg i samfunnet på andre måter.

Det handler altså ikke om å melde seg ut av verden, men om å bygge det gode samfunn nedenfra, for et samfunn blir ikke bedre enn dets borgere, og målet med kristen motstand er derfor å bli et menneske som ikke er i stand til å fungere i et destruktivt og ødeleggende samfunn. Helliggjørelse, rett og slett.

Striden i KrF

Det er flere år siden første gang jeg leste Hagmans bok. Den gjorde inntrykk på meg, men jeg fortsatte likevel å stemme ved politiske valg. Så kom den store striden om veivalget i KrF i fjor høst. Konflikten skuffet meg. Den gnagde på meg og fikk meg til å føle at de jeg hadde gitt min støtte til ikke er dugget bedre enn resten. Ja, ikke er de verre heller, for vi er en fallen gjeng, vi mennesker. Problemet var det jeg husket å ha lest hos Hagman: Partipolitikk bringer ut det verste i oss. Den gjør oss til dårligere mennesker. 

Misforstå meg rett, jeg kjenner flere politikere, og ingen av dem stikker seg ufordelaktig ut som personer. De fleste jeg snakker politikk med, stemmer ved valg. Jeg er absolutt ingen motstander av demokrati som styreform, jeg tror ikke konflikt er til å unngå i en fallen verden, og jeg tror i hvert fall ikke på revolusjon. Men vi befinner oss heller ikke ved historiens ende, og naiv som jeg er, spør jeg derfor: Kunne vi ikke gjort dette her litt annerledes?

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 6. september.

Dårenes tro

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet – og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

Levende ikoner

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Hellige dårer

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden – ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg – og ble belønnet for det i form av hellighet.

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 30. november 2018 og ligger også ute på Verdidebatt.