Skjulte gleder

Det har hendt noe riktig fint, noe jeg har ventet på siden vi flyttet inn i huset vårt for over fire år siden og som jeg nesten hadde forsont meg med at ikke kom til å hende her hos oss, ikke før vi engang flytter til en mer egnet tomt. Jeg delte nyheten med alle jeg kjenner, men meddelelsen fremkalte ikke egentlig den begeistringen jeg hadde håpet, skjønt ikke forventet, å se. Livsledsageren uttrykte noen praktiske bekymringer, hvorpå jeg fnurt fortalte ham at han er akkurat som alle andre.

Vi har nemlig fått en familie med småskogmus i hagen. Først dukket det opp én i jordbingen jeg graver bokashikomposten vår ned i, men hun smatt unna og forble borte i ukesvis, og ikke før på torsdag så jeg noen igjen, da en hel familie som har laget en innholdsrik bolig i bingen. Riktignok er det litt upraktisk for min del, så jeg kommer til å vise dem ut til våren, når det er blitt mildere igjen. I mellomtiden kan de få litt fuglemat, og til neste høst skal jeg vurdere å lage en redekasse. Det er det nemlig flere som gjør i England. Noen i hvert fall.

Tilbake til den nå forløste lengselen. Jeg hadde trodd at bare det å flytte til en enebolig med hage halvveis ute på bygda ville gi rikelig med dyreopplevelser, men det har for det meste vært rikelig med katteopplevelser, ettersom omtrent annenhver husstand i nabolaget har katt. Nå er de Guds skapninger akkurat som alle andre, men jeg kan styre min begeistring for disse vesenene som på full mage klabber ned mine små venner, enten de har vinger eller hale. Eller kanskje riktigere kan jeg styre min begeistring for alle som skaffer seg katt uten å se an kattetettheten i nærmiljøet først, særlig med tanke på fuglelivet, for jeg skjønner at jeg er i kraftig mindretall hva gjelder omsorgsinstinkt for små mus. Dessuten skjønner jeg også at mus kan gjøre skade, men så er det nettopp det: Alle dyr gjør skade, og vi er intet unntak. For å leve, må man forbruke, og man skader når en forbruker. Det er jo ikke slik at smågnagerne setter seg fore å skape trøbbel, men de søker seg det samme som vi alle gjør: mat og et lunt, trygt sted å sove.

Det er så mye man kan like ved mus, foruten at de er vidunderlig søte. De er smarte og ekstremt tilpasningsdyktige. De lever rundt oss på alle kanter, lever sitt liv parallelt med vårt, og når vi først ser dem, eller oppdager spor av dem, ser vi kun toppen av isfjellet. De lever slik jeg også ønsker å leve, skjult og smått. Dog heldigvis ikke bestandig så godt gjemt at jeg ble spart for denne gleden.

Ringblomstsalve

calendula

Ringblomstene blomstrer nå for fullt hos oss. Da jeg planla grønnsakshagen vår, fikk jeg tips om å så ringblomster innimellom noen av radene, for ikke bare pynter blomstene opp i alt det grønne, men de er også gode grønngjødslingsplanter. Ikke minst er de spiselige og en mye brukt ingrediens i kosmetikk og hudpleie – jeg har gledet meg til å lage ringblomstolje hele våren.

Ringblomstolje er særlig godt å bruke på solbrent eller sår hud, eksem og insektbitt, men da jeg synes hudolje kan bli litt sølete, foretrekker jeg å lage salve av oljen. Akkurat det er imidlertid en smakssak, og ønsker du kun å lage oljen, er det bare å droppe å tilsette bivoksen.

Ingredienser

3 dl ringblomstblader
3 dl olivenolje av god kvalitet
revet bivoks (eller vegansk emulgerende voks)

Mengden av bivoks bestemmer salvens konsistens

0,75 dl bivoks = myk salve
1 dl bivoks = middels hard salve
1,5 dl bivoks = veldig hard salve

Fremgangsmåte

Det første steget gjelder kun for dem som bruker ferske ringblomster fra hagen, mens de som har tørkede blader, hopper videre til neste steg.

Plukk ringblomstene når de er sprunget helt ut, som på bildet, og etter morgenduggen har tørket. Rist blomsterhodene fri for insekter og plukk av bladene. Legg dem utover et rent kjøkkenhåndkle og la dem ligge til tørk i 12-24 timer. De blir langt fra helt tørre i løpet av denne tiden, men nok vann forsvinner til at de likevel kan brukes uten at det går ut over kvaliteten på den ferdige oljen. Oljen vil nemlig harskne fortere om man bruker nyplukkede blader.

Når bladene er klare, er det på tide å blande dem med oljen. Ringblomstolje kan lages på to måter: med solvarme over fire uker eller på komfyren over 3-4 timer.

Det første alternativet bevarer ringblomstens virkestoffer bedre, men krever altså litt tålmodighet. Slik gjør du det: Ha oljen og ringblomstbladene over på et rent glass med lokk, og still det på et solrikt sted i en måneds tid. Rist på glasset innimellom. Ønsker du imidlertid en ferdig olje i løpet av dagen, gjør du det på komfyren: Ha oljen og ringblomstbladene i en liten kjele, og la den stå på lavest mulig varme i 3-4 timer uten lokk. Her er det imidlertid en risiko for at oljen kan bli for varm – når oljen kokepunktet, er den ødelagt -, men dette kan løses ved å skru varmen helt av innimellom.

Når oljen er klar, uavhengig av metode, siles den gjennom en sil. Trykk bladene godt ned i silen for å få med all oljen, og sil gjerne oljen på nytt gjennom et osteklede for å få bort smårusk. Ønsker du kun å lage ringblomstolje, er denne nå klar til bruk.

For å lage salve må imidlertid bivoks tilsettes. Varm den silte oljen opp til litt over kroppstemperatur, tilsett bivoksen og rør til den er helt oppløst. Ønsker du en noe mer kremet konsistens på salven, kan du kjøre over blandingen med en stavmikser til den blir hvit.

Ha salven over på et rent (gjerne sterilisert) glass som oppbevares i kjøleskapet. Den vil stivne i løpet av en times tid. Enten du har laget olje eller salve, skal den være holdbar i minst ett år.

***

Les mer om dyrking av og hva man ellers kan gjøre med ringblomster på bloggen Root Simple.

(Bilde: CC Jardin du Sindelsberg)

Luking i hagen – og i resten av livet

Problemstillinger rundt valg dukker stadig opp, både veiskillevalg og praktiske småtterier i det daglige. Når det gjelder sistnevnte kategori, har hagen nok å by på nå om våren, og det var derfor artig å lese om luking som et bilde på askese i Peter Halldorfs bok Hellige røtter:

Det vanskelige med lukingen er nettopp at det rører ved det gode; det er ikke ugress vi snakker om nå, men om planter som vi gjerne vil ha i hagen. Det er bare det at vi må tilpasse mengden av vekster til det rom vi har til disposisjon, om ikke plantene skal hemme hverandre og resultatet bli dårlig. Å luke er å slippe taket, å akseptere begrensningens prinsipp: om vi vil se plantene våre vokse og trives, må vi rense bort noen. […]

Luking er et treffende bilde på askesen i menneskets liv. Det lille stykke jord som vårt liv er, kan ikke romme hva som helst av vekster. I det minste ikke om vi vil at det skal bli en rik og velsmakende høst. Vi kan ikke nå alt, være alt og gjøre alt som står på ønskelisten vår, og samtidig forvente oss et rikt indre liv. Å luke i haugene med uleste bøker, rense blant alle de indre stemmene som krever oppmerksomhet, skjære bort grenene som får livet til å stritte i alle mulige og umulige retninger er riktignok smertefulle, men likevel helt nødvendige inngrep for den som vil dyrke sitt livs urtegård.

Askesen er lukingen i den ytre overfloden vi har samlet oss, de skritt vi går til for å begrense oss og oppnå større konsentrasjon. Det er, for å tale med Paulus: “arbeidet for vår frelse”. (s. 38)

Med skaperverket under neglene

tomatspire

Grønnsaksfrøene er endelig under jorden i bingene våre, og vi har en lang rad med tomatplanter i grønne plastbøtter foran huset. Jeg fikk riktignok ikke med meg at spirer helst skal herdes i lun skygge i en uke før de settes i solen, så jeg kan bare håpe at mine spirer er ekstra tilgivende. For øvrig er ikke plastbøtter det mest dekorative å plante i, da jeg hadde sett for meg noen ordentlig fine leirpotter, men denne gangen tapte estetikken for økonomien. Dessuten viste det seg å være ganske praktisk å plante i bøtter.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle like hagearbeid så godt som jeg gjør. Tidligere så jeg gjerne på det som unødvendig tidkrevende. Har ikke folk bedre ting å gjøre enn å luke? Og da jeg så på hagebøker i fjor, så jeg på slike om lettstelte hager. Men så endret jeg plutselig mening. Kanskje var det da jeg endelig så på hagen og følte at den virkelig var vår, den lille flekken av skaperverket jeg kan sette mitt preg på – og fordype meg i.

(Bilde: CC The Ewan)

Om ugress og skadedyr

Det som slår meg ved hagearbeid, er at det minst like mye handler om å klippe, kutte og beskjære som å plante og så frø. Man kunne latt alt bare gro. Latt plantene kjempe om plass, sol og næring på egne premisser, som i en skog. Men hagen er annerledes; den er kultivert og består av en hel rekke valg. Valg om å la leve eller dø, om å la vokse utemmet eller i begrenset omfang. 

Jeg luker i bedene, men jeg sier at jeg luker planter og ikke ugress. Det er noen ord som hyler menneskelig egosentrisitet, og «ugress» er et av disse ordene – sammen med «skadedyr». Ikke at enkelte planter ikke kan være uvelkomne i blomsterbedene mine, og ikke at dyr ikke kan gjøre skade, men å definere andre vesener fullstendig ut fra mitt eget perspektiv, uten noen som helst forståelse for deres rolle i økosystemet for øvrig, det har jeg lite til overs for.

(Bilde: CC Jaamaa)