22.01.2010
Jeg hadde Dag Øistein Endsjø som foreleser i fjor, og har derfor fulgt med på hans skriverier i media. Han er religionshistoriker, og er særlig opptatt av forholdet mellom menneskerettigheter og religion. Julen 2006 skrev han en kronikk i Aftenposten kalt “Den hellige, skeive familie”, som jeg nettopp kom over, og den var så fin at jeg ville dele ett lite avsnitt med dere:
“Størst av alt er kjærligheten”, sier Paulus. Dette er ikke bare et utvetydig budskap, men kanskje så nær vi kommer det kristne kjernebudskapet. Og kjærlighet er også Bibelen full av. Det er kjærligheten som preger alle disse relasjonene som presenteres som forbilledlige. Det er Ruths kjærlighet til Naomi, Jonatans kjærlighet til David, den romerske offiserens kjærlighet til sin “gutt”, Josefs kjærlighet til den ugifte mor og barnet som ikke er hans. Det er når kjærligheten ikke lenger er der, det går galt. Det er fraværet av kjærligheten vi primært ser i alle de dysfunksjonelle forholdene. Julebudskapet med Josef, Maria og Jesusbarnet blir slik ikke først og fremst et familiebudskap, men et kjærlighetsbudskap. Det er den ugifte morens kjærlighet til sitt barn, det er Josefs kjærlighet til disse to menneskene som skjebnen har satt i hans vei, det er hyrdenes kjærlighet til et ukjent barn. Først og fremst er det Guds absolutte kjærlighet til menneskene som han gir sin sønn, født utenfor ekteskap.
Politikk og samfunn | 
1 kommentar »
06.06.2009
Jeg syns det er skummelt å be (og meditere), hvilket nok er grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte. Jeg vet at om jeg gjør det fast, kommer jeg til å forandre meg, og det er skummelt. Nå ved utgangen av semesteret satte jeg meg derfor et mål: I sommer skal jeg lære meg å be. Men så slo det meg, at det å skape slike mål bare kjøper meg mer tid til å unngå å være tilstede akkurat nå. Eller med andre ord, når jeg sier at jeg skal lære meg å be i løpet av sommeren, gir jeg meg rikelig med tid til å utsette det, slik at jeg i mellomtiden kan smigre meg selv for at jeg har satt meg dette målet.
Nå utsetter jeg det også, nå som jeg skriver et innlegg om at jeg utsetter å be, i stedet for å be akkurat nå. Om jeg skulle bedt nå hadde jeg måttet slå av teven, klappet sammen datamaskinen, satt bort glasset med saft og vært stille. Folk tror jeg er en rolig person, fordi jeg snakker lavt, ikke kjeder meg på bussen eller slike ting. Jeg kjeder meg ikke fordi jeg har mye å tenke på, jeg har alltid noe å gjøre selv når det ikke synes slik for omverdenen. Jeg kan godt sitte stille og tie uten problemer, men å være stillhet er vanskelig.
Derfor er jeg flink til oppramsningsbønner, av typen “takk for alt, ta vare på Mamma, vis meg hvordan”. Jeg kan gjøre bønner jeg kan uttale, men den stille bønnen er annerledes. Jeg har opplevd den også (jeg sier opplevd, ettersom jeg ikke vet om det egentlig er noe man gjør, ut over det å skape en åpning for den), men som regel avbryter jeg det hele, og finner på noe annet i stedet for.
Det er det som er merkelig. All den tiden jeg bruker på å snakke om Gud og å lengte etter fullendelse, lukker jeg rommet slik at det ikke kan fylles. Jeg tenker på Augustins Bekjennelser, og den lille enkle setningen jeg gikk og gjentok etter å ha lest teksten i vår: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg har ikke noe mer å tilføye.
Uro | 19 kommentarer »
