Brutt brød og skjenket vin

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I ‘My Utmost for His Highest’, i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. […] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

Frykten for det hinsidige?

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet – med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Utfordrende faste

Allerede første dag av fasten tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.

Faste fra hva?

På onsdag begynner den store fasten. Jeg vokste opp med markering av fastelavn med kremboller og fjærpyntet ris, men som de fleste andre, uten å følge opp med selve fasten. Det begynte jeg ikke gjøre før jeg var voksen. Da heller ikke faste i tradisjonell forstand, altså ved å redusere næringsinntaket, men jeg har heller valgt meg et fasteforsett, en konkret vane eller vare å avstå fra.

Fasten er forberedelsen på påskehøytiden, eller storrengjøringen før festen. Tiden for å luke ut det som skaper avstand til Gud og nesten. Jeg har lett for å glemme den siste biten. Det er så lett å la det være bare Gud og meg, bønn og stillhet, men det er kun én del av det kristne etos, og i år skal jeg jo nettopp øve meg på å være generøs. Men nettopp i år har jeg hatt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal avstå fra, foruten å gi litt ekstra til et par organisasjoner jeg setter pris på. Her mener jeg ikke å si at jeg lever så asketisk at jeg ikke har noe å gi avkall på, for der er mangt å velge mellom, men ingen enkeltting har pekt seg ut, og jeg vet av erfaring at et tilfeldig valgt forsett sjelden fører med seg så mye. I forrige uke begynte jeg faktisk å bekymre meg for at forsettet ikke ville dukke opp overhodet, og jeg lurte på hva jeg i så fall ville gjøre. Det var før jeg innså at årets fasteforsett hadde ligget fremfor meg en god stund. Fremfor meg i form av sitt fravær.  

Fasteforsettene har vært en fin inngangsport til praktisering av fasten, men det er på tide å bevege meg enda litt nærmere tradisjonen. Jeg er imidlertid ikke klar for praktisering av tradisjonell faste – til det har jeg for mange rare følelser knyttet til mat og matregler, og fasten ville innen kort tid ledet oppmerksomheten min mot noe ganske annet enn Gud -, men jeg kan praktisere en generell nøysomhet i fastetiden. Og ta det derfra.