Glimt: ‘ Notes from Walnut Tree Farm’

Jeg hadde ikke hørt om Roger Deakin da jeg så hans bok Notes from Walnut Tree Farm i bokhandelen i våres. Bakpå kunne jeg lese at boken er en samling av tekster fra denne Deakins notatbøker som han fylte med hverdagsbetraktninger fra hjemmet sitt, Walnut Tree Farm. Det sa meg heller ikke så mye, men jeg endte opp med å kjøpe boken likevel – utelukkende på grunn av trærne på omslaget. En bok med trær på omslaget er nødt til å inneholde noe vettugt, tenkte jeg. Og jeg tok ikke feil.

Siden har jeg lært at Deakin var dikter og miljøverner (dog her høres det engelske ordet conservationist mye bedre ut), og under lesningen av de små tekstene ble jeg gledelig overrasket over å finne et perspektiv på naturen og samfunnet som ikke er veldig ulikt mitt.

Her er noen utdrag:

Why write? A writer needs a strong passion to change things, not just to reflect or report them as they are. Mine is to promote a feeling for the importance of trees through a greater understanding of them, so that people don’t just think of ‘trees’, as they mostly do now, but of each individual tree, and each kind of tree. (Side 120)

Og:

How can I be expected to like squirrels when they have left such a debris of half-chewed walnuts beneath the old tree by the barn? Each year they come and raid the tree and vandalize it like the sort of burglars who have to half smash a house, not content with simply stealing things. I wan to say to these squirrels, ‘Grow up, act your age. Just take what you need and bugger off’.’ (Side 182)

Og til sist:

Longhand. The advantages of longhand, like longboat, long term, longbow. All good things, and longing too. The short cut and the long way round. The long view. Long leg. (Side 119)

Steder å se før man dør?

Jeg begynte nylig på Ann Voskamps bok One Thousand Gifts og er rukket å bli rimelig begeistret. Den handler om takknemlighet, og jeg kommer til å skrive litt mer utfyllende om den senere, men jeg ønsker å dele med dere et lite utdrag alt nå. Det passer kanskje særdeles godt i disse ferietider:

I remember once sitting at the hairdresser’s. The woman beside me reads, and I read her title in the reflection of the mirror: 1000 Places to See Before You Die. Is that it? Are there physical places that simply must be seen before I stop breathing within time, before I inhale eternity?

Why? To say that I’ve had reason to bow low? To say that I’ve seen beauty? To say that I’ve been arrested by wonder?

Isn’t it here? Can’t I find it here?

Se boktraileren her.

Glimt: ‘Kilden’

Michael Ancher - "En Skagensfisker siddende i en jolle"
Michael Ancher - "En Skagensfisker siddende i en jolle"

Jeg leste ut Kilden av Gabriel Scott for et par dager siden og klarer ikke slutte å tenke på den. Det er en liten og enkel bok om fiskeren Markus som selv ofte føler seg ganske liten. Boken ble først utgitt i 1918, men lite har endret seg både hva gjelder våre prioriteringer og behandling av andre. Markus blir beskrevet som enfoldig og gjøres ofte narr av av de andre fiskerne i havnen, men for meg fremstår han som en helt, rett og slett fordi han har et så godt hjerte. Og selv om de jo er enkle, er hans betraktninger om livet blant de klokeste jeg har lest.

Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid og spiste og drakk. Det var ment som et brorskapsmåltid, lykkelig den som forstod det var slik, det var ment som et kjærlighetsmåltid som skulde binde dem alle isammen innen den store adskillelses stund.

Og:

Slik går Markus’ liv, slik faller årstidene for ham, de følger hverandre langsomt og rolig, de kommer og går uten større sprell. Å, men de luller ham inn i en fred – en stille tilfredshet som varer og varer og som er livets innerste mening, dets lønn mot sig selv, som det gjerne vil gi. For tilværelsen har ikke mørket som mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet. Det er alt sammen tilværelsens lønn, forborget dypt i dens eget skjød …

En ny favoritt: Ulf Nilsson

Jeg er veldig glad i å lese barnebøker. Siden jeg ikke er så begeistret for typiske underholdningsromaner, pleier jeg å lese barnebøker når jeg føler jeg har en litt redusert hjernekapasitet. Jeg mener at en god barnebok skal kunne leses med fornøyelse av både voksne og barn, selv om de kanskje vil tolke fortellingene på litt forskjellige måter. En god fortelling bør altså ha flere lag.

Spesielt liker jeg barnebøker som er illustrert, og nå nylig fikk jeg øynene opp for Ulf Nilssons bøker om den ganske freidige Lillesøster kanin, illustrert av Eva Eriksson. I går leste jeg Lillesøster kanin på eventyr (går også under Lillesøster kanin går seg helt bort); her er et lite utdrag fra fortellingen “Lillesøster kanin går seg helt bort”:

Lillesøster kanin kommer til bekken.

Den renner snilt og rolig som en lat, gammel ål. Så bygger hun skranglete, små båter som hun seiler med.

En helt spesiell type båter. Godt at ikke Storebror er her og forteller hvordan båter egentlig skal se ut

 

Og et fra “Lillesøster kanin blir jaget av en rev”:

Reven snuser på henne og slikker seg rundt munnen. Han tenker på kaninpølse med ketsjup.

Nå er det slutt, tenker hun. Ingen kan hjelpe meg her.

Snart har en kaninfamilie mistet den søte lillesøsteren sin …

Reven åpner gapet, tennene glitrer som is. Lillesøster kanin er ikke modig. Hun lukker øynene og tenker: Nå er det slutt …

Men åååhhh!! “Hva er det du holder på med, din ekle tulling!” Lillesøster kanin blir rasende.

“Biter du folk også?”

 

(Bildet er laget av Eva Nilsson.)

Glimt: ‘Himmeljorden’

I forbindelse med studiene leser jeg om religion og økologi om dagen. Særlig hos kvekerne har det blomstret en interesse for dybdeøkologi, og Per Ingvar Haukeland har skrevet en liten og ganske rørende bok om akkurat det, kalt Himmeljorden. Han er kanskje mest kjent for å ha skrevet bøkene Livsfilosofi og Dyp glede sammen med Arne Næss.

I boken forteller Haukeland om ett par naturopplevelser han hadde som liten, og i dette utdraget leker han i skogen med broren Lars:

Noen år senere skjedde det noe annet som også skulle sette dype spor i min sjel. Det var sammen med Stifinner Lars. Han var indianerhøvding for Kiowa-stammen under leken i skogen på Gamlegrendsåsen. Han levde seg fullt inn i det å være indianer, ved å lage klær, pil og bue, fjærpryd og maling, og han hadde lest at indianerne snakket til alt i Naturen som brødre og søstre. Derfor måtte vi alltid spørre bror bekk om lov når vi skulle krysse den. Når vi skulle slå leir, ba han oss om å gå bort til nærmeste tre, holde hånden på det og spørre om lov til å slå leir hos det. Dette gjorde jeg titt og ofte, uten at jeg følte noe spesielt, men så en dag da jeg holdt hånden slik på en stor og majestetisk furu, med flotte og sterke grener som strakte seg utover og oppover, da følte jeg den si Vær så god, og takk for at du spør. Det var storslått – og overraskende. jeg løp for å fortelle det til Lars, som svarte bekreftende: Der ser du, det er viktig å spørre. Da får du svar! Det var første gang jeg ble oppmerksom på at et tre ikke bare er et tre, men et levende liv, og at vi på mange måter kan kommunisere med det. I etterkant føler jeg at jeg møtte det av Gud i treet, og jeg ble mer oppmerksom på at man like ofte kunne møte storheten i Naturen i det små som i det store.

Boken ble utgitt i 2009, og kan bestilles gjennom Kvekerforlaget.

(Bilde: CC chikachika72)