Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også:

Om rydding og havesyke

Den siste uken har jeg i rykk og napp sett gjennom tingene mine igjen, slik jeg gjorde på nyåret i fjor. Det er ikke det at jeg på død og liv må eie så fryktelig lite, for jeg er langt fra en minimalist, men jeg rydder i tingene mine fordi jeg ikke anser det som en god bruk av ressurser å ha ting jeg hverken bruker eller liker liggende når de kanskje heller kan komme andre til gode. Samtidig er jeg litt var, for slik rydding etterlater seg mange tomme plasser i leiligheten, og da må jeg spørre meg selv om jeg klarer å unngå å fylle dem bare fordi jeg kan. Tidligere i livet har det nettopp ikke vært ressurshensyn eller etikk som har hindret meg i å kjøpe nye ting, men hensyn til plass og økonomi. Når vi da etterhvert får mer plass i leiligheten og jeg egne lønninger, mister jeg disse praktiske tøylene, og jeg må lene meg på min egen besluttsomhet og moralske kompass. Er disse sterke nok?

Nå rydder jeg imidlertid ikke bare for å finne ting jeg kan gi bort, men også for å finne ting jeg kan bruke; ting jeg ikke husket jeg hadde. Dette er på mange måter det beste, for problemet med å kvitte seg med ting i håp om at andre kan bruke det, er at disse noen ikke alltid finnes.

(Bilde: CC Michael Rosenstein)

Gjenbruk av glass

Vet dere hva som gjør meg glad? Når jeg har tømt et syltetøyglass for innhold og kan skrelle av merkelappen, vaske det og sette det sammen med de andre syltetøyglassene jeg har spart på. Nå er det ikke bare syltetøyglass jeg har i samlingen min, for de aller fleste glass med lokk egner seg til gjenbruk, med unntak av dem som har rommet eddikholdig mat. Glasset i seg selv kan fint vaskes og brukes igjen, men gummibelegget i lokket har en tendens til å trekke til seg sterke lukter og ødelegge annen mat som oppbevares i glassene senere. Nå finnes det riktignok lokk å få kjøpt av akkurat denne grunn, men da er det ikke lenger bare gjenbruk.

Den typen glass vi har flest av, er tomatpuréglass. Dem bruker jeg blant annet til å oppbevare krydderene jeg kjøper i den lokale asiatiske butikken – for hele kryddere er selvfølgelig bedre enn de oppmalte variantene. Med merkelappen tapet fast til lokket ser jeg bare rader av fine farger i krydderhyllen vår. 

Andre glass bruker jeg til å oppbevaring av tørrvarer, men også til sitronkremen jeg lager månedlig og til de store porsjonene med tomatsaus jeg lager opp av og til og fryser ned. Dessuten bruker jeg dem til matrester.

Jeg har så smått begynt å samle på glassflasker med skrukork også, nå mens jeg prøver å kvinne meg opp til å prøve meg på saftkoking, men jeg utsetter det en stund til. Jeg tenker heller å begynne med noe litt enklere, kanskje en chutney? Det må jeg kunne klare, tenker jeg. Særlig nå når vi har så mange gode kryddere i hyllen vår.

(Bilde: CC Heather Hincliffe)

Use it up, wear it out …

På loppemarked

Da jeg først begynte å lete etter informasjon og inspirasjon til det å leve enklere, var det et slags motto som gikk igjen på de nettsidene jeg fant frem til:

  Use it up, wear it out, make it do or do without.

Jeg har virkelig sansen for dette, men etter å ha prøvd å leve etter det i drøye tre måneder, er jeg blitt overrasket over hvor utfordrende det faktisk kan være. I et samfunn hvor overflod er blitt normalisert og noe vi alle visstnok fortjener, virker det nesten naturstridig for meg å forsøke å begrense mitt personlige forbruk.

Smutthullet jeg og mange i min situasjon benytter oss av, er å handle brukt. Vi besøker loppemarkeder, Fretex, Finn, Epla, Etsy og så videre mens vi tenker at vi gjør noe positivt for miljøet ved å handle brukt fremfor å bidra til etterspørselen av flunkende nye klær, nips og annet. Men det har gått opp for meg at det å handle brukt ikke automatisk er miljøvennlig og ikke nødvendigvis bidrar til et enklere liv. Noe mindre materialistisk er det i hvert fall ikke.

Det å endre forbruket er en viktig del av det å leve enklere og mer miljøvennlig, og her er det i hovedsak snakk om to strategier som må anvendes samtidig: Vi må begynne å handle andre varer enn vi tidligere har gjort (som brukt fremfor nytt) og vi må la være å handle når vi har nok.

Blant målene jeg har satt meg for dette året, er at jeg for hver ting jeg kjøper skal være bevisst på at det går på bekostning av noe annet. I dag har jeg en tilføyelse:

Jeg skal ikke kjøpe noe jeg ikke er villig til å bruke opp eller slite ut.

Selv om jeg har stor tro på å levere ting jeg ikke lenger trenger til Fretex, og selv om jeg vet at det alltid vil være en sannsynlighet for at jeg endrer behov med alderen, synes jeg det er et godt utgangspunkt å ha. Jeg må spørre meg: Ønsker jeg å ha denne telefonen i hendene de neste 3-4-5-6-7-8 årene til den ryker? Vil jeg trives med å fortsatt ha dette bildet på veggen om tyve år? Ønsker jeg å gå med og vaske denne genseren de kanskje flere hundre gangene det vil ta før stoffet slites ut og er klart til å bli filler? Vil jeg gledelig pakke denne tingen ned og opp igjen sammen med resten av sakene mine neste gang jeg skal flytte?

Det høres kanskje litt tullete og ekstremt ut for oss som er vant med at vi alltid er omringet av valgmuligheter for det aller meste; vi som kan se på gjenstandene vi omgir oss med som oppbrukte bare de er gått ut av mote. Men må ikke slike spørsmål være konsekvensen av et ønske om å leve bærekraftig? Og gir ikke slike spørsmål en god anledning til å hedre virkelig godt håndtverk og de gledene vi tross alt kan få fra materielle goder?

(Bilde: CC Ziv Turner)

Om papir og gjenbruk

Det er en stund siden sist jeg skrev om nyttårsforsettet mitt om å leve enklere. Ett av punktene på listen min var å bruke mindre av papir (og engangsprodukter spesielt). Dette er kanskje et litt kjedelig tema å blogge om, men det får så være.  

Den største utfordringen ved dette punktet gjelder kjøkkenrullen. To ganger tidligere har jeg prøvd å kutte ut tørkepapir, og hver gang har jeg endt opp med å fly på badet for å hente toalettpapir flere ganger daglig. Denne gangen har jeg lagt listen lavere og bestemt meg for bare å bruke litt mindre tørkepapir – hvor papiret er forbeholdt de mest klinete oppgavene – og det har egentlig gått ganske bra hittil. Vi hadde allerede ganske dugelige bunker med kjøkkenkluter- og håndklær i bomull, og det hjelper på. Det gir oss litt ekstra håndklevask, men jeg kan ikke si at jeg har merket så mye til ekstraarbeidet.

Av hensyn til hygiene bytter jeg kjøkkenklut hver eller annenhver dag, og håndklærne etter behov. Noen bøker og nettsider foreslår å legge kjøkkenklutene i bløt i klorvann ett par ganger i uken for å hindre bakterievekst – og slik begrense vaskingen – men jeg synes det er enklere å vaske dem i maskinen og heller bytte oftere. Dessuten prøver jeg å unngå klor – både av hensyn til miljø og inneklima. Jeg har også egne håndklær til å tørke hendene på, slik at de ikke blandes med dem jeg bruker til å tørke oppvasken med.

Rhonda fra bloggen Down to Earth har klart å kutte ut tørkeruller helt, og hun gjør det ved hjelp av filler. De er oppklipte ruter av gamle og utslitte håndklær og andre tekstiler som er klare til å kasseres. Noen ganger vasker hun dem og bruker dem flere ganger, mens andre ganger kaster hun dem etter bruk. Jeg synes det er et fint eksempel på gjenbruk.

Papirservietter er også en utfordring for meg. Vi bruker servietter til så godt som hvert måltid, og det blir en del i måneden. For noen år siden prøvde vi oss på tøyservietter, men mistet lysten da de etterhvert ble ganske flekkete. Nå har jeg lyst til å prøve igjen. Man får kjøpt pene linservietter mange steder, men de er ofte litt dyre og da får jeg gjerne litt bruksangst. På Etsy er det imidlertid flere butikker som selger hverdagsservietter – mange i mørke farger slik at flekker ikke blir noe problem. For eksempel Everyday Uses og Made in the Red Barn.

Har du flere tips?

(Bilde: CC Rick Macomber)