Verden roper, Gud hvisker

Moren min spurte meg en gang om jeg ikke skulle ønske at det skjedde mer i livet mitt. Om jeg ikke kunne tenke meg å gjøre mer, få litt mer variasjon i hverdagen. Min umiddelbare tanke var at jeg synes det skjer altfor mye som det er. Tiden oppleves fullstappet av gjøremål og inntrykk, selv om jeg vet at jeg er godt under gjennomsnittlig travel.

Travle liv

Mandag morgen sitter kolleger rundt lunsjbordet og forteller om alle slags vanlige aktiviteter folk gjør i helgene, og jeg kjenner jeg blir svimmel bare av å høre på, for jeg har tilbrakt helgen hjemme med så lite å gjøre som mulig. Etter egen vilje, må jeg poengtere – ingen misunnelse å spore her! Tvert om ser jeg en klar fordel av at andre har andre lengsler enn mine, for min innstilling til livet skaper ikke akkurat arbeidsplasser, om jeg kan si det på den måten. På den annen side er jeg ikke helt overbevist om at alle med fullstappede timeplaner ønsker å være like travle som de er.

Jeg er født med hjemlengsel både sånn og slik – både etter mitt dennesidige hjem og det evige. Hjemme er det ro og rom til å føle på Guds nærvær, og det var derfor med gledelig gjenkjennelse jeg for noen år tilbake lærte om skillet Arne Næss gjorde mellom aktivitet og aktivhet. Der det første er handling, i hovedsak utadrettet, er aktivhet en dvelende tilstedeværelse som overskrider grensen mellom handling og tilstand. Slik kan man være fullt aktivert og engasjert i omgivelsene sine uten at det ser ut som en gjør noe som helst.

Hvert øyeblikk dirrer av liv og sanseinntrykk. Sitter jeg helt stille, skjer det likevel mer rundt meg enn jeg evner å ta innover meg. De daglige, nødvendige gjøremål er rikelig i seg selv – hvorfor må vi legge så mye til?

Jaget etter opplevelser

Svend Brinkmann stiller lignende spørsmål i boken Gå glipp – Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I møte med en kultur der vi skal «oppleve så mye som mulig, så lenge som mulig, i så mange sammenhenger som mulig», spør han rett og slett hvorfor. Hva er akkumuleringen av alle disse opplevelsene godt for? Hva gir de oss i det lange løp annet enn stress, slit, økende sosial og økonomisk ulikhet og en planet tynet til det ytterste for sine ressurser?

Brinkmann ber oss derfor om å gå glipp av mer for å gi rom for det som virkelig betyr noe. «Gjør mindre, mer grundig», siterer han antropologen Harry Wolcott. Men det krever øvelse i å gi slipp når omgivelsene ber oss om å hamstre både ting og opplevelser. For ikke å snakke om anerkjennelse i form av likes! Han ber derfor den enkelte øve seg i takknemlighet, la godt nok være godt nok, ta bindende valg og slutte å sammenligne seg med andre.

Størst vekt legger han imidlertid på fellesskapets rolle, for sammen kan vi forme samfunnet til «et landskap for menneskeliv hvor det er lettere å fokusere på det vesentlige i livet og gå glipp av det uvesentlige». Og det vesentlige mener han er relasjonene vi har til andre mennesker. En troende som jeg vil her også legge til relasjonen til Gud, for vi skal som kjent elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vi skal elske vår neste som oss selv.

Faste

Særlig trekker Brinkmann frem verdien av felles ritualer, og da kunne jeg ikke unngå å tenke på den delen av kirkeåret vi nå befinner oss i, nemlig fastetiden før påske, en tid for øvelse i begrensninger der vi faster for å la oss mette av Gud. Ved å faste, enten vi da følger den tradisjonelle kjøttfasten eller velger oss ett enkelt fasteforsett, slår vi følge med Jesus de førti dagene han lot seg teste i villmarken.

Han stod imot, men ble altså fristet. Jeg lurer på hvilken fristelse han strevde mest med. Var han noen gang farlig nær ved å bryte opp og velge seg et annet liv enn det han var sendt for? Jeg vet hvilke fristelser som river mest i meg. Er det ikke rart at ubetydeligheter kan ha så mye makt? Det er som om verden roper, mens Gud hvisker.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. mars og ligger også ute på Verdidebatt.

Hellig opprydning

Jeg satte meg ned for å se serien om den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bitt av ryddebasillen.

I hver episode hjelper Kondo en ny
familie med å rydde seg til et liv som gir mer glede. Oppskriften hennes er enkel, men omfattende: Man skal ta ut absolutt alt man eier fra skuffer og skap, holde hver gjenstand i hendene og se om den gir glede. Det som ikke gir glede, lukes ut og gis videre, mens det man vil beholde, skal få en fast plass i hjemmet.

Det oppsiktsvekkende med Kondo er respekten hun behandler hver gjenstand med. Preget av Japans folkereligion shinto betrakter hun alle ting som levende, og hun tror at tingene som fyller et hjem, for ikke å glemme selve huset, har et ønske om å gjøre nytte for seg og hjelpe eieren sin, selv også når den beste hjelpen er å gis videre. Derfor er det ingenting som måkes sammen og slenges krøllet i søppelsekker. Nei, alt som kastes, får en takk for innsatsen først.

For Kondo er denne ryddesjauen en hellig feiring, og begivenheten innledes med et ritual der hun knelende presenterer seg for huset til familien hun skal hjelpe. Dette er ikke akkurat hverdagskost for oss her i Vesten, og derfor har hun måttet tåle en god porsjon latterliggjøring.

Kritikk

I hjemlandet blir hun dessuten kritisert for å servere en utvannet form for shinto som reduserer hellige handlinger til huslige plikter, og her i Norge kritiserer religionsforskere apparatet rundt henne for bevisst å bruke religion i markedsføringen så hun skal bli mer spennende for et vestlig publikum (Vårt Land 18.02.).

Det er ikke opp til meg å vurdere hvorvidt hennes praksis er utvannet eller ikke, men hva gjelder de vestlige forskerne, lurer jeg på om problemet er at Kondo ikke er annerledes nok. På én side er hun tilstrekkelig preget av shintoismen til å avvike fra vestlig kultur. På den annen praktiserer hun den ikke i tradisjonell form. Hvilken bås skal hun da settes i?

Jeg har uansett latt meg begeistre av henne. Ikke fordi jeg deler hennes trosforestillinger om tingenes natur, for det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke tingene jeg eier lever, og jeg tror ikke de har en intensjon om å hjelpe meg. Derimot tror jeg at Gud, alle tings skaper, ønsker å hjelpe meg. Jeg tror at alle disse tingene som omgir meg, er gitt meg av Gud og at de av den grunn skal behandles med respekt. Ikke for sitt vesen, ikke fordi jeg tror det bor en ånd i dem, men for å ære selve giveren.

For mye av det gode

Så er det dessverre slik at alt godt kan perverteres. Hjemmet mitt var fylt av så mange ting at jeg ikke lenger klarte å se hver gjenstand for seg, men de ble til sammen en overflod som ga mer stress enn glede. Og heller enn å lede oppmerksomheten min mot Gud, ble de en distraksjon.

Noen finner sann glede i slik overflod, andre bryr seg hverken fra eller til, og
atter andre kan ta perspektivet til en kristen kritiker jeg leste nylig: Det gikk ikke bare på Kondos animisme som uforenelig med kristendom, men det ble også hevdet at all denne ryddingen vil åpne hjemmet for demoner. Kanskje mener vedkommende at ikke bare lediggang, men også tomme flater er fandens pute?

For min del håper jeg at Gud snarere enn demoner vil fylle de tomrommene jeg har ryddet den siste tiden, for jeg har virkelig ryddet.

Alt mitt tilhører Gud

Jeg gjør som 
Kondo anbefaler, holder hver gjenstand i hendene og vurderer den. Det var vanskelig de første dagene, men det løsnet for meg da jeg heller enn å betrakte tingene som mine, begynte å se dem som Guds eiendeler. Alt mitt er lånt av ham. Nå kan jeg spørre ham hvordan han vil jeg skal bruke det jeg beholder, og jeg kan takke ham for alt det andre i tillit til at han finner en bedre bruk for det annensteds.

Jeg innbiller meg ikke at denne oppskriften frigjør meg fra all hang til overforbruk, ei heller at jeg hermed er fri for alt som kan distrahere meg fra Gud, men et steg på veien håper jeg det er. Takket være en japansk dame som snakker med tingene sine.

 

***

Dette innlegget ble første trykket under spalten Livssyn i Vårt Land 22. februar og ligger også ute på Verdidebatt.