Utfordrende faste

Allerede første dag av fasten tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.

Faste fra hva?

På onsdag begynner den store fasten. Jeg vokste opp med markering av fastelavn med kremboller og fjærpyntet ris, men som de fleste andre, uten å følge opp med selve fasten. Det begynte jeg ikke gjøre før jeg var voksen. Da heller ikke faste i tradisjonell forstand, altså ved å redusere næringsinntaket, men jeg har heller valgt meg et fasteforsett, en konkret vane eller vare å avstå fra.

Fasten er forberedelsen på påskehøytiden, eller storrengjøringen før festen. Tiden for å luke ut det som skaper avstand til Gud og nesten. Jeg har lett for å glemme den siste biten. Det er så lett å la det være bare Gud og meg, bønn og stillhet, men det er kun én del av det kristne etos, og i år skal jeg jo nettopp øve meg på å være generøs. Men nettopp i år har jeg hatt vanskelig for å bestemme meg for hva jeg skal avstå fra, foruten å gi litt ekstra til et par organisasjoner jeg setter pris på. Her mener jeg ikke å si at jeg lever så asketisk at jeg ikke har noe å gi avkall på, for der er mangt å velge mellom, men ingen enkeltting har pekt seg ut, og jeg vet av erfaring at et tilfeldig valgt forsett sjelden fører med seg så mye. I forrige uke begynte jeg faktisk å bekymre meg for at forsettet ikke ville dukke opp overhodet, og jeg lurte på hva jeg i så fall ville gjøre. Det var før jeg innså at årets fasteforsett hadde ligget fremfor meg en god stund. Fremfor meg i form av sitt fravær.  

Fasteforsettene har vært en fin inngangsport til praktisering av fasten, men det er på tide å bevege meg enda litt nærmere tradisjonen. Jeg er imidlertid ikke klar for praktisering av tradisjonell faste – til det har jeg for mange rare følelser knyttet til mat og matregler, og fasten ville innen kort tid ledet oppmerksomheten min mot noe ganske annet enn Gud -, men jeg kan praktisere en generell nøysomhet i fastetiden. Og ta det derfra.

Før festen

Fasteforsettet mitt denne adventstiden er å unngå nettaviser. Det er ikke en nyhetsfaste som sådan, for jeg kan fortsatt se nyheter på fjernsynet eller lese papiraviser. Nettavisene er utvalgt dels fordi de er tidstyver, noe jeg klikker meg inn på jeg-vet-ikke-hvor-mange-ganger-om-dagen for å utsette å gjøre det jeg egentlig burde gjøre, og dels fordi de gjør det for lett for meg å være en konstant skumleser. De lar meg være rastløs og utålmodig, og det er ikke egenskaper jeg ønsker å kultivere. Derimot vil jeg slå et slag for langsomhet og langsiktighet: Tekster som leses ord for ord, i en adventstid som leves dag for dag mens jeg venter på julen.

Da jeg gikk på Forsøksgymnaset, hadde jeg to valgfag kalt Semiotikk og Dannelse. De var lærerens egenkomponerte fag, uten bøker, men med kompendier av artikler og utdrag fra bøker i hans personlige bibliotek. Tekstene handlet i hovedsak om hvordan man kan skille mellom god og dårlig smak i kunstverdenen, og alle konkluderte på sitt vis med at det gode var det man måtte vente på eller streve litt for å fatte: utsatt i motsetning til umiddelbar tilfredsstillelse. Eller sagt med andre ord, mine ord: Alt godt har en adventstid. En ventetid før åpenbaringen, før festen. Før frelsen.

Om vår og kaoskontroll

Selv om stillingen min ved skolen øker sakte men sikkert, er jeg heldig som får beholde fredagen fri et godt stykke til. Særlig er det godt når jeg våkner tidlig til et morgenlys som endelig er sterkt nok til å lyse inn til oss i kjellerleiligheten og lage pene mønstre på gulvene våre. Som i dag. Da er det endelig vår i Bergen også.

Våren er en overgangstid, og i år blir det ekstra tydelig for oss her i kjellerleiligheten, som nå planlegger og gjør oss klar til å flytte mot slutten av mai. Den berømmelige flytteeskejakten er begynt, og på Finn.no er husjakten erstattet av jakt på møbler. Dessuten får vi en hage å styre med, og der mangler jeg både kunnskap og erfaring. Vanligvis møter jeg slike utfordringer ved å kjøpe en bok om emnet, men da fasteforsettet mitt i år nettopp er å avstå fra å kjøpe bøker, får det vente.

Jeg har kanskje ikke nevnt det, fasteforsettet mitt? Tradisjonell kristen faste innebærer gjerne å avstå fra å spise kjøtt eller visse måltider. Mange mener også at dette er den eneste virkelige fasten, men jeg ser det ikke slik. Formålet med den store fasten er å forberede seg til påsken og rydde ekstra plass til Gud, og da er det formålstjenlig nettopp å velge bort det som tar unødvendig mye plass. Det vil naturlig nok variere fra person til person, og for meg er det kjøp av bøker. Og da ikke bare selve kjøpet, men den daglige speidingen etter nye og interessante bøker, flikking på ønskelisten min på Amazon.co.uk, og så videre. Hva meg angår, finnes det ingen problemstilling som ikke kan møtes ved å kjøpe en bok; ingen eksistensiell angst som ikke (dog svært så midlertidig!) kan lindres med en bok. Fasteforsettet mitt i år innebærer derfor at jeg må klare meg uten min vanlige metode for kaoskontroll, og slik lære meg å stole å Gud. Ett steg nærmere.

(Bilde: CC Monika Hoinkis)

Takknemlighet: det som er vanskelig

Jeg vet ikke om jeg alltid får det til, men jeg ønsker at “Månedens takk” skal handle om mer enn gledesspredning og inspirasjon. Det skal ikke være en enkel øvelse som ikke har annet for seg enn å få leserne mine til å føle seg bedre. Det skal ikke være en del av det positivitetsjaget som er blitt en så stor del av populærkulturen, hvor alt og alle forventes å være sprudlende inspirerende til enhver tid. Jeg er mindre opptatt av å bli inspirert enn det å bli utfordret som menneske. Jeg er mindre opptatt av lykke enn mening, og jeg er mindre opptatt av å finne det fine i livet enn å finne Livet selv. Derfor skal jeg denne måneden være takknemlig for det som er vanskelig, det vonde og det nedtrykkende. Jeg skriver skal være i stedet for er fordi denne månedens takk er en utfordring. Ja, den er vanskelig, for jeg som alle andre vil helst ha det godt, men jeg må lære meg til å bli mer takknemlig for det jeg kan ofre enn for det jeg har.

Dere skjønner, jeg begynte på denne posten før tsunamien i Japan. En del av meg tenker at dette blir litt i overkant; det blir for smakløst at jeg nå skal skrive et innlegg om å verdsette det vonde. Men det er kanskje heller nå jeg må skrive det. Jeg begynte nemlig på denne månedens takk etter at jeg leste et nettopp utfordrende innlegg fra bloggeren Ann Voskamp om emnet takknemlighet for noen få uker siden. Like etter så jeg filmen Shadowlands som handler om C.S. Lewis’ ganske korte ekteskap: I tyve år har han holdt foredrag hvor han slår fast at Gud ønsker at vi skal kjenne smerte, og at det er for vårt eget beste, men han kjemper med å holde fast ved det når hans kone dør av kreft. Omsider klarer han det – og fortsetter å utfordre resten av oss. Det er jeg takknemlig for.

Nå i fasten blir disse temaene enda mer aktuelle, da mennesker over hele verden i hengivelse og midlertidig selvforsakelse minnes Jesu faste. Fasten, og ikke minst påsken, viser mer enn noe annet hva godt som kan komme ut av noe vondt.

Hva er du takknemlig for denne måneden?

(Bilde: CC Chris Suderman)