20.06.2010
I mai startet jeg mitt lille takknemlighetsprosjekt, hvor jeg hver måned skal skrive om noe jeg er takknemlig for samt vise frem en organisasjon som gir akkurat dette til andre. I mai var jeg takknemlig for min mulighet til å ta utdannelse, og takket UNICEF for deres skoleprosjekter. (Les innlegget her.)
Denne månedens takk går til Røde Kors Besøkstjeneste, som helt enkelt går ut på at frivillige besøksvenner får utdelt en person de skal besøke jevnlig. De frivillige kommer for å gi selskap - og kanskje hjelpe til med enkle ærender - til ensomme mennesker. Det kan være mennesker med psykiske lidelser, langtidssyke, eldre, innvandrere, enslige forsørgere eller andre som kan være isolerte. Et beslektet tiltak er Visitortjenesten, hvor frivillige besøker innsatte i fengsel.
Det er ingen hemmelighet at jeg er en person som liker å tilbringe mye tid for meg selv, men jeg er likevel blitt avhengig av å ha samboeren min rundt meg. Da han nå på fredag kom hjem igjen etter en to dager lang konferanse, stod jeg ved enden av trappen og trippet. Jeg er takknemlig for hans selskap hjemme, og enten vi gjør noe sammen, eller sitter nær hverandre ved hver vår datamaskin, liker jeg å ha ham rundt meg. Slik er jeg heldig.
(Bilde: Andrea Williams)
Månedens takk | 
8 kommentarer »
22.05.2010
We shared the secret that we would be wonderful in the world.
Jeg ble nylig ferdig med boken Revolutionary Road, skrevet av Richard Yates. Nok en bok jeg drøyet å lese ut, fordi jeg kjente slutten. Boken handler om det unge ekteparet Frank og April Wheeler, som lever et liv langt fra det de hadde forestilt seg, et liv i kjedsomhet og forakt – inntil April en dag foreslår at de flytter til Paris. Det gir paret håp om et nytt liv, utfoldelse og i det hele tatt et liv verdt å leve. Jeg tror nok ikke jeg røper for mye når jeg sier at dette håpet snart glir ut i skuffelse og tragedie.
Revolutionary Road er en forferdelig, men velskreven og oppslukende roman. Det er en historie som på mange måter er preget tiden den er skrevet i (utgitt i 1961), men som likevel er tidløs hva tema angår, og språket flyter godt selv for moderne ører. (Vil jeg tro, jeg er tross alt en gammel dame.) Hvem har aldri følt seg fanget i en situasjon, eller kanskje i eget liv for en periode? Spesielt er det også, at midt i all kranglingen og nedverdigelsene Frank og April påfører hverandre, opplever jeg aldri at jeg tar parti – for de har begge min medlidenhet. Heller ikke føler jeg avsky for dem, selv når de er på sitt verste. Det er nesten så man tenker at en ikke kan vente mer av mennesker som lever i slik en håpløshet.
Jeg så filmen først (med samme tittel), og den er for det meste tro mot historien, men jeg er likevel glad for at jeg bestemte meg for å lese boken, for der får vi også vite mer om Aprils og Franks barndom, og det gir mulighet for en større innsikt i rollefigurenes beslutninger. Det er noen ørsmå forskjeller akkurat mot slutten, og disse forskjellene gir boken et større preg av håpløshet enn filmen. Jeg anbefaler gjerne begge, men boken er obligatorisk, så løp og kjøp!
No one forgets the truth; they just get better at lying.
Bøker og lesning | 6 kommentarer »
24.01.2010
I går leste jeg endelig ut boka The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers. Jeg begynte på den i fjor høst, men fordi jeg kjente til historien fra før ønsket jeg å utsette lesningen av slutten så lenge jeg kunne. Som tittelen tilsier er det en bok om ensomhet, og den stiller spørsmålet om mennesket noen gang kan være noe annet enn alene. Spørsmålet om våre tankers språk noen gang kan oversettes til noe fullt forståelig for andre.
Bokas hovedkarakter er døvstumme John Singer, som forresten er helt nydelig. Han får regelmessige besøk av fire svært forskjellige mennesker, de kommer hver for seg, og deler alle en lengsel etter å bli forstått. Singer leser på lepper, og tar til seg alt de har å si, men selv betror han seg til sin venn Spiros Antonapoulos, som tidlig i boka sendes til et psykiatrisk sykehus, til Singers store savn. Antonapoulos er en temmelig ufyselig mann, og er alt Singer egentlig misliker i andre mennesker, men han er den eneste som forstår Singers språk – tegnspråk.
Her er et utdrag fra kapittel syv, side 205-206:
At first he had not understood the four people at all. They talked and they talked – and as the months went on they talked more and more. He became so used to their lips that he understood each word that they said. And then after a while he knew what each one of them would say before he began, because the meaning was always the same.
His hands were a torment to him. They would not rest. They twitched in his sleep, and sometimes he awoke to find them shaping the words in his dreams before his face. He did not like to look at his hands or to think about them. They were slender and brown and very strong. In the years before he had always tended them with care. In the winter he used oil to prevent chapping, and he kept the cuticles pushed down and his nails always filed to the shape of his finger-tips. He had loved to wash and tend his hands. But now he only scrubbed them roughly with a brush two times a day and stuffed them back into his pockets.
Boka var McCullers debutroman, og ble utgitt i 1940. Den regnes i dag som en amerikansk klassiker, og det forbauser meg ikke i det hele tatt. Forfatteren skriver svært direkte, og språket virker til tider ubehagelig nakent, men det er kanskje akkurat det historien krever. Jeg tror jeg kommer til å bære med meg John Singer lenge.
Bøker og lesning | 2 kommentarer »
