Om forbruk, flis og bjelker

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook. Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Se også:

Anonym godhet

“If we are to succeed we must persist with our anonymity.”

Sir Percy Blakeney fra romanen The Scarlet Pimpernell er litteraturens første eksempel på arketypen “helt med skjult identitet”. Han tar på seg diverse forkledninger og redder dødsdømte fanger fra giljotinene under Skrekkveldet ved begynnelsen av den franske revolusjon. Som med Bruce Wayne i Batman-fortellingene er det nettopp forkledningen som gjør det mulig å gjennomføre heltedådene.

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med Frøken Makeløs’ innlegg “Se så god moral jeg har!”, hvor hun skriver om statussymboler og de moralske valgene som trumfer dem. Forutsetningen er imidlertid at man må formidle den moralske motivasjonen for at edle valg skal gi status.

Det er trivelig å identifisere seg som et godt menneske, og jeg kjenner iblant hvordan ønsket om å fremstå som god kan virke vel så viktig som faktisk å være god og gjøre godt – egoet har ellers  lite til overs for anonym godhet. Klart kan man mene at motivasjonen er underordnet så lenge gode gjerninger blir utført, men jeg stiller meg tvilende, for min erfaring er at motivasjonen alltid legger føringer for resultatet. Og hva vil så skje om det gode skulle gå av mote?

Jeg har en bekjent som mener det ikke finnes noen til fulle altruistiske gjerninger. “Nevn én handling som ikke kan forklares med selvtjenende motiver”, sier hun. Jeg følger opp med en innvending: Det at det finnes tenkelige selvtjenende motiver bak en hvilken som helst handling, betyr ikke at det alltid er disse som styrer. Slik er det heller ikke rimelig å anta at alle som gjør gode gjerninger, og gjør handlingene kjent, gjør det av hensyn til egen status, selv om det skulle være slik at handlingene er statusfremmende.

Likevel er det noe særlig beundringsverdig ved heltene med skjult identitet – anonym godhet, anonym rettferdighet – enten det så er snakk om min favoritt Bruce Wayne eller alle de faktisk eksisterende menneskene jeg ikke her kan nevne nettopp fordi de er anonyme.

Lesetips: “Epleslang og smøreost”

I går leste jeg Kathrine Aspaas’ kommentar “Epleslang og smøreost” i Aftenposten, og den var så oppløftende at jeg ville dele litt av den med dere:

“Det er lett å få inntrykk av at verden er vrang og vanskelig. At det egentlig nytter lite. At vi som menneskehet blir kjipere og kaldere. At fattigdom ikke kan bekjempes. At det ikke finnes noe alternativ til olje og gass. At naturen er for dyr i drift. Men det er jo ikke sant! Det meste er mulig dersom vi våger å tro det – dersom vi har mot til å håpe.”

Les resten her!

 

Om å gi rett hjelp

Gjennom hele året, men spesielt i adventstiden, får jeg tilsendt brev med bilder av lidende barn. Også noen av voksne – med eller uten alle lemmer i behold -, men som regel er det barn. Brevene kommer selvfølgelig fordi jeg tidligere har hørt om denne lidelsen og gitt håndsrekninger i form av pengeoverføringer til organisasjoner som sender ut bilder av lidende mennesker. Men i dag er jeg ikke lenger så sikker på at jeg handlet riktig, eller mer presist: Jeg er ikke så sikker på om hjelpen min var av det rette slaget.

Her får dere høre grunnen:

Les mer om PovertyCure her!

Markering av advent

Nå er det advent, og særlig i løpet av de siste par årene er det blitt viktig for meg å markere advent som en egen høytid og ikke bare som en slags forsmak på julens overflod. I går skrev jeg at advent i kirkelig sammenheng er en faste- og botstid. Ja, det er rett og slett en tid for å ta tak i en selv og rette opp i dårlige vaner og skape grunnlag for den nye jord før Jesu ankomst. Det gjelder altså å ta del i opprettelsen av en bedre verden. Og akkurat dette er tanker som passer svært godt med det enkle og engasjerte liv.

Her følger noen tips for markering av advent i hjemmet:

  • Pynt gjerne med adventsstjerne, adventskrans og lilla farger, men vent med julepynten, det hvite og det røde til lille julaften.
  • Lag en adventskalender der det i hver luke (eller pakke) er et forslag til en god gjerning som kan utføres i løpet av dagen. Det kan være slikt som å smile til en fremmed, måke oppkjørselen til naboen eller donere en julegave til en av Frelsesarmeens slumstasjoner.
  • Ha risengrynsgrøt og andre enkle og nøkterne retter til middag der det passer seg. Mange er ikke klar over at den tradisjonelle julegrøten stammer fra tiden der man fastet for å gjøre bot før jul. Man avstod altså ikke fra mat generelt, men fra kjøtt og festmat. Som en bonus blir julematen ekstra god, og det skaper noe å glede seg til.
  • Hold unødvendig handling til et minimum og forsøk å være ferdig med julegaveinnkjøpene innen advent. Det høres kanskje litt vanskelig ut, og det er i seneste laget nå, men til neste år kan man begynne litt tidligere enn vanlig. De aller mest driftige holder øynene åpne gjennom hele året, og slik finner de gjennomtenkte gaver til en fin pris – mens advent og førjulstiden blir markert av annet enn stressende forbrukskjør.

(Bilde: CC bby_)