Det tilsynelatende motsetningsfulle

Om det er tiden som former meg slik, eller veien jeg har valgt, vet jeg ikke, men jeg oppdager stadig at sannhet ligger i det tilsynelatende motsetningsfulle, i både-og-ene.

Jeg oppdager at det milde, det gode, sklir ut i likegyldighet om det ikke plasseres innenfor en strengere ramme. Jeg kjenner glede midt i det vonde. Slik jeg også opplever min egen identitet som menneske i spenningsfeltet mellom synder og skapning, mellom det “jeg” som daglig gjør ondt og det “jeg” som er ønsket og elsket. Jeg innbiller meg dog at Gud kan bli skuffet, men så er der heller ingenting som tilsier at skuffelse og kjærlighet aldri kan dele et øyeblikk.

Vanskelig kan det riktignok være, for hvor mye lettere hadde det ikke vært om det gode alltid kjentes godt? Hvor mye lettere ville det ikke være å følge hovmodets appell om min egen feilfrihet? Hovmodet vil nemlig at jeg skal velge, for her er ikke rom for både-og, og det ser seg heller feilfritt enn elsket. Hva man så gjør med erkjennelsen om at en slettes ikke er feilfri, er en problemstilling som utsettes i det uendelige, om mulig.

Hovmodet stritter nemlig imot den aller vanskeligste tilsynelatende motsetningen, gleden ved å vite at man aldri er hel i seg selv. Aldri hel alene.

Jeg tok visst feil

For ett år siden skrev jeg om alle de så smått pinlige sporene etter et yngre meg rundt omkring på Internett. Flaue dikt fra tenårene samt sterke meninger fra begynnelsen av tyveårene, som jeg ikke lenger synes er så kloke. Ikke alltid.

For bare noen år siden satt jeg på pauserommet på min daværende arbeidsplass og diskuterte politikk med en eldre kollega – en høyremann – og jeg var fast bestemt på at høyresiden ikke fremmet annet enn ren egoisme. Snakket om valgfrihet var ikke annet enn valgfrihet for de mest priviligerte på bekostning av alle andre. Det var den gang jeg kalte meg for kommunist, og jeg var til og med medlem av Rødt – går det an?

Nå er jeg imidlertid blitt eldre, og jeg har selv fått den samme høyresideegoismeskyllebøtta jeg en gang gav andre. Ja, jeg har fått så altfor velkjente skyllebøtter av flere varianter. Mitt gamle jeg ville kalt meg konservativ og ment det vondt – et ord jeg i dag støtt og stadig bruker om meg selv, men nå mener jeg det godt. Eller kanskje bare deskriptivt.

Jeg erfarer verden annerledes enn før, og jeg oppdager blant alle mine Internett-spor stadig nye områder for uenighet med mitt gamle jeg. Men selv med så smått røde kinn og en trang til å løfte hendene beskyttende opp mot ansiktet er jeg takknemlig for at jeg nettopp har hatt anledning til å stå på forskjellige sider i samme sak. Jeg tok feil, men ofte av oppriktige og gode grunner, og denne vissheten om mitt gamle jeg (og antagelig mine samtidige meningsmotstandere) gjør uenigheter lettere å akseptere i dag.

Skrev jeg virkelig det?

Det er få ting som preget ungdomstiden min like mye som Internett. I lange perioder fikk moren min knapt nok se meg, og dèt ikke fordi jeg var ute med venner, men fordi jeg satt på rommet mitt og trykket på knapper. Jeg chattet, lagde hjemmesider eller skrev i nettdagbøkene mine – jeg publiserte til og med dikt!

Heldigvis er de fleste restene av denne ungdomsaktiviteten forsvunnet i dag, enten fordi jeg slettet dem selv, eller fordi portalene forsvant. Likevel, på grunn av min lange fartstid på nettet, møter jeg fortsatt rester av mitt gamle jeg på de merkeligste steder, og ikke alt er jeg like stolt av. Som så mange før meg har skrevet, kan resultatene av en dårlig dag med kverulering og overreaksjoner bli hengende igjen fryktelig lenge på Internett.

Dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på til daglig, men når jeg en sjelden gang møter restene fra disse dårlige dagene, bryter det ut en liten panikk ut i meg. Jeg leste en gang at vi bør bry oss om hva andre tenker om oss, fordi det er så kort og sjeldent de faktisk gjør det. Jeg kan ikke si meg helt enig i det, av flere grunner, men det har likevel noe sant i seg. På Internett er det alltids en mulighet for at en som skulle finne på å google meg – kanskje en potensiell arbeidsgiver? – først lander på et av de panikkfremkallende stedene og bestemmer seg for å stoppe søket akkurat der…

Jeg er vant til å tenke at det ikke spiller noen rolle hva andre tenker om hva jeg sier og gjør, så lenge jeg kan stå for det selv, for jeg liker å identifisere meg som et selvstendig menneske. Men noe ganske annet blir det når disse andre kun får se det jeg nettopp ikke står for lenger. Og da slår det meg at jeg bryr meg om hva andre tenker og mener om meg likevel: Om noen skal mislike meg, vil jeg helst at de skal gjøre det for den jeg er i dag.

Det er vel menneskelig å feile, men en rimelig stor del av meg skulle ønske jeg kunne slippe å gjøre feil så ofte og på så permanente måter som det blir når man feiler på Internett. Samtidig er det vel det  man lærer av, og meget motvillig kan jeg til og med påstå at det er en viss gode i at de nevnte panikkfremkallende stedene blir liggende, så blir jeg minnet om hele tiden å strebe etter å bli bedre enn jeg var.  

***

Bildet er tatt av Alice (CC), og har absolutt ingenting med innlegget å gjøre, men fint er det likevel.

Regn, regn kom til meg!

Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.

Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet – og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.

Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?

Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?

Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».

Ønsker alle en fortsatt våt sommer!

(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)

Om å gjøres hel

Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med Gud. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie,  men jeg ventet alltid litt småspent på at de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.

Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser,  og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke med Gud som jeg gjorde.

Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg selv for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.

Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, så vi kan gjøres hele.