22.07.2010
Vi har klamme dager her i Bergen, slike dager hvor man blir våt i klærne uavhengig av om man blir truffet av regnet eller ikke. Jeg er ikke så glad i å bli klam, men jeg liker regnværet. Jeg liker lyden av sildrende vann nedover husveggene og den rene luften. Jeg liker også å komme hjem med våte klær for så å kunne skifte til noe lunt og mykt.
Jeg fikk en forsmak på vestlandsværet det lille året jeg bodde i Molde, men det forberedte meg likevel ikke helt på det som skulle møte meg i Bergen. Det tok godt og vel et år før jeg følte meg komfortabel med bergensværet - og nå ville jeg ikke vært det foruten. Det er faktisk blitt slik at jeg får tørrkløe når jeg er på besøk i Oslo.
Denne «omvendelsen» har fått meg til å lure på om det måtte det bli slik: Er jeg blitt glad i regnvær fordi jeg hadde valget mellom å omfavne det eller være miserabel store deler av året? Eller kanskje hadde jeg allerede en latent forkjærlighet for regn?
Vi har vel alle hørt at det ikke er «hvordan vi har det, men hvordan vi tar det» som avgjør hvorvidt vi er lykkelige eller ikke. Med en slik tankegang blir lykken et spørsmål om valg, og regnvær er derfor blitt meg kjært fordi det måtte være slik. Likevel er det flere elementer i livet mitt jeg ikke helt har klart å omfavne – så hva er det som egentlig bestemmer «hvordan vi tar det»?
Jeg antar at det bunner i vår egen evne og vilje til å gå bakenfor vårt eget ego og erkjenne at det eneste vi har kontroll over, er måten vi forholder oss til tilværelsen. Det høres rimelig enkelt ut, sånn egentlig. Men er jeg for eksempel virkelig nødt til å omfavne all den lyden mine naboer klarer å produsere? Er det i det hele tatt mulig? Jeg har mine tvil, og holder en knapp på den latente forkjærligheten for regn som årsaksforklaring til «omvendelsen».
Ønsker alle en fortsatt våt sommer!
(Bilde: 1, 2, 3, 4, 5, 6)
Erkjennelser | 
4 kommentarer »
26.08.2009
Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med Gud. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie, men jeg ventet alltid litt småspent på at de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.
Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser, og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke med Gud som jeg gjorde.
Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg selv for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.
Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, så vi kan gjøres hele.
Uro | 6 kommentarer »
