‘Do not go gentle into that good night’

I formiddag døde vår lille rotte Mateo, nesten to måneder etter broren Levi. De ble begge gamle menn, og mens de døde av de samme alderdomsrelaterte plagene, håndterte de døden ganske så forskjellig. Man kan selvfølgelig aldri vite hva de tenkte eller følte, men da Levi trakk seg rolig tilbake til en mørk og lun sovehule og døde i den, kan det virke som om Mateo hadde en liten Dylan Thomas i seg:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

G.K. Chesterton: ‘Evening’

Det er ikke det at det er så fryktelig fantastisk å være arbeidsledig, men jeg føler meg likevel heldig som har andre å lene meg på mens jeg søker lønnet arbeid, og slik har jeg følt det jevnt over hele livet, at jeg er heldig, velsignet. Jeg forstår ikke riktig hvorfor det skal være slik: Hvorfor har jeg noen til å ta hånd om meg når andre ikke har det? Hvorfor er jeg frisk når så mange er syke? Hvorfor ble jeg født i overflodslandet Norge? Og så videre. G.K. Chesteron stiller et beslektet spørsmål i dette diktet:

Evening

Here dies another day
During which I have had eyes, ears, hands
And the great world round me;
And with tomorrow begins another.
Why am I allowed two?

(Bilde: CC Michael Caven)

Så godt du kan

Penelope Wilcock blogget i dag om hvordan forfattere i stadig større grad forventes å promotere egne bøker gjennom både tradisjonelle og sosiale medier. Fordi hun føler seg litt usikker på hvordan dette bør foregå, har hun studert hvordan andre forfattere markedsfører seg selv – og ingen av alternativene virker spesielt fristende på henne. Her tenkte jeg øyeblikkelig på hvordan vi bloggere også forventes å gjøre oss selv synlige ved å være til stede på alle tenkelige steder, og jeg skal innrømme at det gjør meg litt matt. Og nettopp dette har noen satt ord på før, for Wilcock lenket til og minnet meg på diktet “Så godt du kan” av Konstantinos P. Kavafis:

Og hvis du ikke kan leve  ditt liv slik du gjerne ville,
så prøv i det minste dette,
så godt du kan: Vanær det ikke
ved for mye kontakt med verden,
ved for mye bevegelse og prat.

Vanær det ikke ved å røre ved det,
dra ofte rundt med det og vise det frem
i de daglige meningsløsheter som finnes
i selskapsliv og omgang med mennesker;
da ender livet som en brysom gjest.


Her er en engelsk gjendiktning.

Mer om Obstfelder

Denne uken er jeg blitt rammet av det jeg kaller Sigbjørn Obstfelder-følelsen. Den forlater meg sjelden helt, men den er likevel ikke alltid like fremtredende som nå. Den vokser seg sterkere, og plutselig lurer jeg på om jeg ikke har våknet i et parallelt univers. Jeg begynner så å lete etter riften i tid og rom som jeg kan krype tilbake inn i, slik at jeg kommer meg hjem igjen; hvor hjemme er der folk ikke finner på så mye rart. Og fælt. Da leser jeg Obstfelder og kjenner meg ørlite grann takknemlig for at det har vært flere av oss. Men dere må også lese ham:

Har ikke også du

Har ikke også du undertiden
i kirken, på fjeldet,
når alt med engang taug,
hørt det lisom hviske, nynne, kvidre,
ja mylre udover fra gjemte bur,
fugle flyve ud.

Jeg tror, at det
er vår i dig selv.

Vår, som har hvilet,
vår, som vågner,
vår, som vil visne,
hvis den ei vækkes.

Sigbjørn Obstfelder: ‘Genre’

Da jeg var i tenårene leste jeg mye lyrikk, men det har blitt mindre av det med årene. Likevel vender jeg stadig tilbake til Sigbjørn Obstfelder, som er min favorittdikter. Når jeg nå atter en gang sitter våken midt på natten, på nippet til å legge meg, ønsker jeg å dele dette med dere:

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvite, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

– Fra Digte (1893)